Uke 9: Skuibakken
Idrett har hatt en sterk posisjon i den norske bevisstheten siden 1800-tallet. Mange lokale og nasjonale fellesreferanser og idealer er sterkt knyttet til idrettens kulturminner. Men idrettens kulturminner er i stadig endring. Nye krav om forbedringer utsletter eller forandrer de fysiske kulturminnene. Ukens kulturminne er en idrettsarena som tidligere var viktig for norsk og internasjonal hoppsport. Fra å være i ferd med å gå inn i historiens glemmebok, skal anlegget nå vernes for fremtiden.
Skuibakken i dag. Foto: Morten Heldal Haugerud
Tekst: Morten Heldal Haugerud
Denne uken ble Skuibakken fredet som ett av de 12 kulturminner som Riksantikvaren ønsker å frede i 2009 under tema ”Dagliglivets kulturminner”, kulturminner brukt og tilgjengelige for allmennheten.
Betydningsfull for hoppsportens utvikling
Den 80 år gamle Skuibakken (K110), anlagt og drevet av Bærums Skiklub, er kjent nasjonalt og internasjonalt og fikk stor betydning i hoppsportens utvikling. Allerede ved åpningen 18.3.1928 var den regnet som en av verdens største og bratteste hoppbakke, selv uten fartstillas.
Skuibakken har en serie opplevelsesrike høydepunkter. Bl.a. var den først ute med TV overføring av hopprenn i 1960 og World Cup renn i flomlys i 1981. Over 60 renn ble arrangert i bakken, deriblant åtte NM (1950, -65, -68 ,-71, -75, -79,- 85 og -91). World Cup ble arrangert i 1981 og -83 med mange internasjonalt kjente navn. Totalt 450.000 tilskuere har opplevd rennene, med rekord på 30.000 i NM i 1950. Bakken er ombygd tre ganger (1933, -50 og -62). Bakkerekorder: 122m, Pål Hansen (Stålkammeratene, 1996) og for kvinner, 100m ved Merete Kristiansen (Klæbu, 1985).
Kong Olav på tribunen til Skuibakken. Foto fra Skuibakkens Venner
Typisk for tiden før V-stilen
Skuibakken er et viktig teknisk kulturminne over hoppsportens utvikling i Norge. Den representerer en typisk bakke fra tiden før V-stilen. Skuibakken er derfor vesentlig brattere enn dagens, siden hopperne da mer falt nedover enn fløy i svevet. Med V-stilen ble det derfor stilt krav om en slakere profil og Skuibakken mistet sitt FIS sertifikat (1990).
Funksjonell konstruksjon
Bakkens fartsstillas (1962) viser den tids ingeniørkunst bygget som et lett fagverk i stål. Det er fra en tid hvor hoppbakker ikke ble tegnet av designarkitekter, men av ingeniører med hovedvekt på styrke og funksjonalitet, lave omkostninger, men lang holdbarhet. Også Kongetribunen er et eksempel på hva en kunne få til med begrensede resurser og det er anvendt relativt grove trykkimpregnerte materialer for å gi varige strukturer.
Skuibakkens konstruksjon i stål. Foto: Morten Heldal Haugerud
Identitet og opplevelser
”Hopprennene i Skui trakk titusenvis av mennesker som sammen opplevde spenning og dramatikk, folkefest og idrett i ett og samme arrangement. Bare rennene i Holmenkollbakken kan vise til større publikumstall … Mange nordmenn fikk et spesielt forhold til bakken, ikke bare folk lokalt i Oslo-området. Dette gjør at Skuibakken er innlemmet i samfunnets kollektive hukommelse og at den kan bidra til kunnskap, fortellinger og opplevelser for folk flest”, skriver Riksantikvaren i sin innstilling.
Et levende kulturminne
Den berømte bakken har også i dag betydelig verdi som landemerke og som identitetskapende faktor for lokalbefolkningen og forbireisende. Da bakken ble nedlagt (2002) og foreslått revet (2006) ble derfor Skuibakkens Venner stiftet (2007) med formål å bevare bakken som ”et levende kulturminne”. Foreningen arbeider kontinuerlig med å skaffe midler til vedlikehold, holde arrangementer, gjøre historien tilgjengelig og er i gang med å opprette ”Stiftelsen Skuibakken” for best å sikre dette kulturminnet for ettertiden.
Om forfatteren:
Morten Heldal Haugerud er leder av Skuibakkens Venner.
