Uke 47: Verdensteatret
Filmen har hatt stor betydning for det norske dagliglivet gjennom flere generasjoner. Gjennom filmen har vi fått kulturimpulser, vi har dokumentert og vi har kritisert. Og vi har blitt underholdt! Rammene rundt filmen er kinobygninger som ofte er typiske for sin tid og har høy verdi som kulturminner.
Verdensteatret i mellomkrigstiden. Foto: Tromsø bibliotek og byarkiv.
Verdensteatret
Av Johanne Lunga
Tromsø huser den eldste kinoen i landet som ble bygd med filmvisning som formål, og som fremdeles er i drift. Kinoen åpnet 4. juni 1916. Siden den gang har filmer rullet uavbrutt over lerretet.
Kommunal kino
Verdensteatret er et resultat av et særnorsk fenomen i kinohistorien. De første kinematografene ble reist på privat initiativ – uten særlig regulering av visningene. Øvrigheten hevdet ofte at filmene var moralsk fordervende, og de fleste land valgte etter hvert å lovregulere virksomheten. Da Norge utarbeidet kinolov i 1913, overførte Stortinget konsesjonsfordelingen fra politiet til kommunene. Tanken var at kommunene skulle regulere virksomheten, men resultatet var at de fleste kinoene i landet ble kommunale – ofte til fortregning av de private kinematografene. Da fikk kommunene både styre kinoprogrammet og høste inntektene.
Arkitektur
Kinobygget ble bestemt å romme både bygård og kinosal. Kommunen ønsket å tjene inn investeringen gjennom butikk- og kontorutleie. Statskonduktør Peter Arnet Amundsen fikk i oppdrag å tegne Verdensteatret, og 
bygget er regnet som et av hans hovedverk. Arnesen tegnet flere skisser. Den endelige fasaden har utgangspunkt i klassisistiske idealer, med vinduer i jugendutforming og dekorasjoner i Louis-seize stil. På begynnelsen av 1900-tallet var det populært å bruke elementer fra flere stiler i ett og samme bygg, og sammenblanding av stilarter har senere blitt et av Amundsens varemerker.
Arkitekttegning av kinoen. Ill.: Tromsø bibliotek og byarkiv.
Interiør
Vestibylen var opprinnelig todelt med et butikklokale ved siden av kinoinngangen. Senere ble det installert køordnere for å handtere den store publikumspågangen. I dag er de to rommene blitt ett, og huser en kafé. 
Kinosalen preges av Tromsøkunstneren Sverre Macks store veggmalerier med motiver fra norske folkeviser og eventyr. De forgylte utsmykningene rundt scenebuen og i avslutningen mot taket ble detaljtegnet av arkitekten, og er godt bevart. Orkestergraven fra stumfilmens tid er kledd inn, men ikke revet.
Kinosalen har beholdt sitt opprinnelige preg. Foto: TIFF.
Rivende utvikling
Kinematografene har gjennomgått en rivende utvikling fra kinoens barndom fram til i dag. Svingninger i billettsalget og teknologiske nyvinninger har satt sitt preg på bygget. Kinoen åpnet sine visninger med stumfilmen ”Skjæbnens Søn” eller ”Madam de Thebes Spaadom”. De første visningene ble kun ledsaget av piano, men e
tter hvert utvidet man besetningen til et eget kinoorkester. Da lydfilmen kom investerte Verdensteatret i Klangfilmapparat fra A.E.G. Lydfilmene sendte kinobesøket i taket. Selv om gleden over inntektene var stor, så fikk man besvær med de lange køene. Behovet for en ny kino var åpenbart, men andre verdenskrig stanset planene, og først i 1973, da Fokus kino stod ferdig, var Verdensteatrets glanstid som enerådende kino over. I dag har den tidligere kommunale kinoen blitt cinematek, og drives av Tromsø internasjonale filmfestival.
Film med levende musikk. Foto. TIFF.
Fredet
Selv om det er gjort endringer i den fysiske utformingen, er Verdensteatret et godt bevart smykke i kino- og arkitekturhistorien. Bygget ble fredet i 1994, og er fortsatt til stor glede for allmennheten i byen.
Om forfatteren:
Johanne Lunga er ansatt ved Tromsø bibliotek og byarkiv, avd. arkivet.
Lenker:
- Bibliotek og byarkiv, Tromsø kommue: Verdensteatret – et levende kulturminne
- Arkitekturguide for Nord-Norge og Svalbard: Verdensteatret
I dag drives Verdensteatret Cinematek av TIFF
