Uke 46: Smijernskunst

SMI MENS JERNET ER VARMT!

Av Linken Apall-Olsen

Når man vandrer i Oslos sentrale strøk befinner man seg fortsatt i en leiegårdsverden fra andre halvpart av 1800-tallet. Denne arkitekturen bærer historismens umiskjennelige preg med en rik, til dels overdådig fasadedekor. Dette var en epoke hvor man lot seg inspirere av tidligere perioders stiltrekk og gjerne satte dem sammen på nye måter. Dekor og ornamentikk ble sett på som verdifullt og obligatorisk.

Smijernsarbeider som spir, takryttere, balkonger, heishus, trappegelender, porter og lysarmatur smykket både eksteriører og interiører. De utgjorde en viktig del av det arkitektoniske uttrykket, og satte sitt preg på hele gateløp og byrom, ikke minst offentlige bygninger og forretningsgårder i byens sentrum. I mange strøk av Oslo gjør de det heldigvis fremdeles.

Byvekst og økt velstand gjorde perioden til en gullalder for smijernskunsten. Antallet smeder økte kraftig, og byen trakk til seg unge utenlandske smeder med spesialkompetanse innenfor kleinsmedfaget. Kleinsmedene, eller kunstsmedene, var spesialister på finere smijernsarbeider og produserte alt fra gelendere, gitterverk, og balkonger til låser, armatur og beslag.  Smedene fikk utviklet både sin kreativitet og faglige dyktighet. De arbeidet etter mønsterbøker eller egne tegninger, og de beste samarbeidet direkte med arkitektene.

Bygdø Allé i 1903. Foto: Wilse/Oslo Museum.

Enkelte norske smeder dro utenlands for å videreutdanne seg og tok med seg nye teknikker og impulser med hjem. Ett eksempel er C. F. Andersen, en smed som i dag nok ville blitt betraktet som kunsthåndverker. Arbeidene hans vant medaljer under internasjonale utstillinger i Paris og Stockholm, og han utformet lysekroner både til Det Kongelige Slott og Keiser Wilhelms «norske» dragestilsslott i Øst-Preussen. En annen markant kleinsmed var østerrikeren Carl Bilgrei som fikk en rekke oppdrag på offentlige bygg. Han samarbeidet tett med arkitekt Henrik Bull og har utført de store arbeidene på Historisk Museum (i dag Universitets Kulturhistoriske Museum), Nationaltheatret og den gamle Regjeringsbygningen. En rekke av disse mestrenes arbeider pryder fortsatt offentlige bygg i hovedstaden.

C.F. Andersens port til hans egen bygård på Frogner. Foto: B.V. Johansen

I perioden fra 1880-tallet til 1930 endret formspråket seg kraftig. Spranget var stort fra den livfulle og stilimiterende historismen, via Jugend, eller Art Nouveaustilens organiske linjeføring, til 1920-tallets regelmessige nyklassisime og funksjonalismens dekorfrie flater. Smedene fulgte og fortolket arkitektenes tegninger, og det finnes mange utsagn fra arkitekter som uttrykker sin beundring for det den profesjonelle håndverkeren tilførte verkene. 

Se opp! Smijernsbalkonger preger Oslos  mange vakre leiegårdsfasader. Foto: B.V.Johansen

Utover på 1920-tallet begynte de mekaniske verkstedene å ta over det gamle håndverket. Etter funksjonalismens inntog mot slutten av 1920-tallet ble tårn, spir og dekorglede sett på som håpløst utdatert. Mange bygninger ble modernisert og smijernsskrud og annen dekor ble fjernet.

Fortsatt er smijernsarbeidene truet. De forsvinner ved oppussing, ombygging eller utskiftning. Byens karakteristiske og til dels godt bevarte 1800- og tidlig 1900-tallsgårder blir dermed fattigere, og helheten i uttrykket forsvinner. Den mest utfordrende siden av denne historien handler imidlertid om vanskjøtsel. Mangel på kunnskap om vedlikehold av jern, og en passiv holdning til ytre vedlikehold er i dag smijernsarbeidenes største fiende. Samtidig er kunnskapen om håndverket på vikende front, rundt 1900 var det 112 smeder i Kristiania, i dag er det færre enn ti.

Kontraster i smijern. Fra historisme til funksjonalisme ved Solli plass. Foto: Karen Bjerke/privat.

Oslo Museum markerer Kulturminneåret 2009 med både utstilling, byvandringer, demonstrasjoner og artikler som setter fokus på denne situasjonen. Ambisjonen er for det første å få fram sentrale smeder og deres arbeider. Dernest ville vi mane byens beboere til å ta vare på det som er igjen av disse arbeidene. Samarbeidet med bybevarer Karen Bjerke og adgang til hennes dokumentasjonsmateriale har vært en forutsetning for prosjektet. Vedlikeholdsbrosjyren som deles ut gratis er laget med støtte fra Byantikvaren i Oslo og distribueres også i andre vernemiljøer.

Utstillingen består av 15 moduler og viser fagets utvikling, produktenes bredde og eksempler på bevarte og truete smijernsarbeider i dagens Oslo. Vi anser smijernskunsten som et hverdagens kulturminne som raust smykker gatene og gir særpreg og alder til byens sentrale strøk.

Oslo ville bli ”fattigere” hvis disse arbeidene skulle gå tapt!

Utstillingen «Smi mens jernet er varmt! Smikunst i Kristiania 1880-1930» eller deler av den er egnet til vandring. Interesserte kan henvende seg til:

Linken Apall-Olsen, Oslo Museum, avd Bymuseet 23 28 41 70 eller epost: lao@oslomuseum.no

Om forfatteren:

Linken Apall-Olsen er formidlingsleder/kunsthistoriker ved Oslo Museum, avd. Bymuseet.

Lenker:

Karen Bjerkes artikkel «Er smijernskunsten i Oslo viktig?» (pdf):

http://www.oslomuseum.no/bymuseet/system/script/GetFile.asp?ID=1081

Oslo Museums brosjyre «Gode råd om vedlikehold av smijern» (pdf):

http://www.byantikvaren.oslo.kommune.no/getfile.php/byantikvaren%20%28BYA%29/Internett%20%28BYA%29/Dokumenter/Smikunst_vedlikeholdsbrosjyre_lowres%5B1%5D.pdf