Uke 33: Mosselukta
Industri og byutvikling har gått hånd i hånd. De industrielle kulturminnene finnes overalt og i alle størrelser. Byggene blir kulturhus, kontorer og kjøpesentre. Arbeidernes fortellinger nedtegnes. Men luktene og lydene forsvinner med driften. I Moss er lukta fra cellulosefabrikken fortsatt levende. Den minner om hvor viktig industrien har vært og er.
Foto: Kim Marius Flakstad.
Når Østfoldbanen stopper i Moss er det knapt nødvendig å rope opp stasjonsnavnet. Den distinkte lukten har allerede talt. Jernbanesporet går gjennom fabrikkområdet til Peterson & søn A/S – verdens eldste sulfatcellulosefabrikk. 10. august 1883 ble det første cellulosekoket ”blåst” og etter kort tid var avisdebatten i gang og sundhetskommisjonen mottok klager på lukten fra produksjonen.
Industriens lukter
Luktene fra fabrikkene har vært med på å prege mang et industristed. Den bittelille papirfabrikken Klevfos på Ådalsbruk kunne, men de rette værforholdene sende lukte helt til Løten der man ristet på hodet og sa ”Det lufte Klevfos”. I Melbu i Nordland kalte man den distinkte lukta fra Neptun Sildoljefabrik for pengelukt. I debattene om vern av industriminner i Odda er det ingen som har sagt at de savner lukten fra produksjonen som i mange år var et av stedets tydelige kjennemerker.
Tømmer, flishaug og massevask. Foto: Østfoldmuseet avdeling Moss by- og industrimuseum.
I Moss er det sulfaten som er årsaken til lukta. Sulfatecelluslose framstilles ved at tømmer hugges til flis og kokes på 150 til 170 grader sammen med en kjemikalieblanding som kalles hvitlut. Koket bryter ned flisa og frigjør fibrene. Sulfatet, som er årsak til Mosselukta er en av hovedkomponentene i hvitluten. Sulfatcellusloseproduksjon er mer effektiv, og faktisk mindre forurensende enn andre måter å framstille cellulose på.
Kokeriet. Foto: Østfoldmuseet avdeling Moss by- og industrimuseum.
Sundhetskommisjonen og Mosselukta
Theodor Petersen møtte opp i sundhetskommisjonen i Moss i 1884 og lovte bot og bedring. Kommisjonen påla ham at man ”uopholdelig skulde begynde og inden tre Maaneder have iværtsat saadanne Foranstaltninger ved Fabrikken eller Forandringer ved Fabrikasjonsmaaden, at Stanken blev undgaaet”. Peterson sendte sin tekniske bestyrer til utlandet for å studere problematikken, men noen god løsning på problemet fant de ikke. I 1886 ila politimesteren daglige bøter på 100 kroner for ikke å ha imøtekommet pålegget.
Avisdebattene raste. Mange var bekymret for om lukten skremte badegjestene bort. Theodor Petersen rykket selv inn i avisene og hevdet at han hadde bred støtte blant byens borgere. Arbeidsplasser må da være viktigere enn badegjester, mente han. For selv om Moss hadde omfattende industri, selv uten cellulosefabrikken er det ikke til å komme utenom at fabrikken, med sine på det meste 1000 ansatte var viktig for byen økonomi. 
Industriens pris
Fire år etter hans død gikk saken helt til høyesterett. Fabrikken ble idømt å etterkomme sundhetskommisjonens pålegg eller betale nye dagsbøter. Men etter resolusjoner fra Handelsforeningen, en underskriftskampanje fra byens borgere og byggingen av en 60 meter høy pipe frafalt i 1892 sundhetskommisjonen sine krav og diskusjonen stilnet. Moss har, kanskje litt ambivalent slått seg til ro med lukta. Nå står mosselukta som et industrielt kulturminne som minner oss om hvor stor betydning industrien har hatt for byutviklingen. Den minner oss om at alt har en pris, og at vi faktisk er villige til å betale den - i 2009 som i 1886.
Peterson & søn. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv.
Kilder:
Tollefsen, Jan: Med Mosselukta gjennom 100 år. Jubileumsskrift til Peterson og Søn A/S 100-årsjubieleum.
Wikipedia
Om forfatteren:
Liv Bjørnhaug Johansen er kulturhistoriker og jobber i sekretariatet for Kulturminneåret 2009 og er medredaktør i Ukas kulturminne. Hennes forfedre har nesten hundre årsverk på Peterson og søn.
