Uke 30: Ingierstrand Bad
Arkitektur og bygningsanlegg er kulturminner med mange betydninger. I tillegg til kunstneriske verdier og tenkt funksjon griper arkitektur inn i livene våre, preger stedene vi ferdes i og skaper identitet og minner. Arkitektur representerer også sin tid i en verden i endring. Bygninger krever vedlikehold og kan være sårbare kulturminner. Ingierstrand Bad i Oppegård er ett eksempel.
Postkort av restaurantbygningen med terrasser og dansegulv.
Tekst: Bjørn V. Johansen
Juli, 1934
Kvelden ligger solblank foran deg. Badedrakt og skift for aftenbruk er med. En rutebåt full av barn, unge og voksne med varierende grad av brunfarge og forventning i blikket. Byen blir mindre, fjorden større. Snart legger dere til land på den nye, moderne brygga. Ingierstrand Bad.
En og annen kaster et frydefullt blikk mot stupetårnet som djervt reiser seg i tre nivåer. Formet som en f. Svabergene og stranden er full av mennesker i badedrakt. Flere tusen? Du løser billett og ser opp mot den lange, lysende hvite bygningen med store glitrende glassflater vendt mot fjorden. Mulighet for å dekke til 400 gjester i restauranten inne, 1000 utenfor. De fleste vinduene er heist opp, skillet mellom ute og inne er borte. Terrasser i jernbetong er bundet sammen med spinkle rekkverk som snor seg på knausene nedover mot vannet. Nesten som en dekonstruert atlanterhavsdamper på land. Du tar noen forsiktige dansetrinn og tenker på kinofilmen fra i går. Fred Astaire. Ginger Rogers. De kunne jo like godt vært her. Dukket opp under de stripede markisene. Danset nedover trappene mot orkesteret, briljert på den sirkelrunde danseplattingen, stedets stolthet. 12 meter i diameter. I aften kan du leke Fred mens solen går ned over oslofjorden. Men hvor er Ginger?
Juli, 2009
Tyve minutter på svingete veier fra Jernbanetorget, og du er der. Ingierstrand Bad. Alene. Billettbygningen er lukket og låst. Maling flasser over fuktig treverk. Dagsfersk grafitti. Du kaster et blikk ned mot den blå fjorden og det en gang så hvite, men nå heller rustne og nedtaggede stupetårnet. En gang tilfresstilte det kravene for internasjonale stupekonkurranser.
Restaurantbygningen er nymalt, men ruststripene renner brunlig nedover de strømlinjeformede rekkverkene. Du klatrer opp den elegante trappen til danseplattingen mens du lar deg besnære av den djerve betongkontruksjonen. Én midtsøyle bærer det hele. Da hører du det nesten, selv om stedet er øde. Et hint av tango. Vals. Svingende jazzrytmer. Du tar noen prøvende dansetrinn og ser skyggen til Ginger i de store glassflatene. I ettermiddag, endelig, blir du Fred.
Postkortmotivet i 2009.
Et sjøbad for moderne tider
Ingierstrand Bad i Oppegård utenfor Oslo var et uttrykk for moderne tider. Økt fritid og mobilitet gjorde anlegget tilgjengelig for folk flest. Her ble det ikke lagt opp til noe kjønns- eller klasseskille. Tidens idealer om lys, luft og sunnhet var sentrale da første byggetrinn stod ferdig i 1932, oppført privat for fru Johanne Ingier. Suksessen med 60 000 besøkende første året krevde en rask uvidelse. I 1934 hadde arkitektene Ole Lind Schisted og Eivind Moestue skapt et komplett funksjonalistisk badeanlegg med brygger, stupetårn, rutsjebane, garderobeanlegg, beplantet landskapspark, drifts- og billettbygning, kiosk, utendørs danse-platting, restaurant med revyscene og
dansegulv, terrasse for uteservering, egen radiumskilde, bensinstasjon og parkering for 300 biler. Det ble arrangert svømmestevner, gitt svømme-undervisning, satt opp revyer og danset inne og ute. Alt fra plakater til parasoller og pappkrus var spesialdesignet for etablissementet. Utenfor badet anla Widerøes Flyveselskap AS sjøflyhavn med daglige avganger til norske byer.
Stupetårnet har senere fått nytt rekkverk som bryter med de opprinnelige tegningene. Foto: Wikipedia Commons.
Europeiske forbilder
Forbildene var hentet fra Europa, hvor funksjonalismens radikale program symboliserte det moderne og fremtidsrettede. Materialer som jernbetong, store glassflater i spinkle metallrammer og geometriske eller strømlinjeformede volumer kjennetegnet uttrykket. I Norge ble det første funksjonalistiske bade- og
restaurantanlegg oppført i 1930 på Sundøya i Tyrifjorden, etter tegninger av arkitektene Bjerke og Eliassen. På Ingierstrand er bygninger og terrasser lagt inn i terrenget med minimale endringer i den opprinnelige topografien, noe som føyer seg inn i prinsippene til den tidligere funksjonalismens radikale arkitekt, franske Le Corbusier. Ingierstrand Bad ble raskt kalt «Fjordens Frognerseter» og var ett av de få funksjonalistiske sjøbadene oppført i Norden i mellomkrigstiden. I norsk sammenheng hadde man aldri sett slike dimensjoner på et badeanlegg. Ingierstrand ble ikke bare prisbelønt for god arkitektur og ingeniørmessige nyvinninger – sjøbadet ble en suksess og en viktig del av identiteten til sommer-oslo. Sjøbadets helse- og trivselsbringende aspekter ble sett på som en samfunnsgevinst for hovedstadens befolkning. Derfor kjøpte Oslo kommune Ingierstrand i 1936, for å sikre det som fortsatt utfartssted
Reklameplakat for Ingierstrand med stupetårnet som motiv, 1934.
Kulturminne i forfall
Forfallsprosessen på Ingierstrand har vært dramatisk, i takt med synkende besøkstall og reduserte fasiliteter. Badet har i flere tiår vært offer for manglende vilje til rehabilitering og oppussing. Fredning har vært på utredning i flere runder. At anlegget ligger i én kommune, men eies av en annen har komplisert saken. Miljøverndepartementet har uttalt at det er uaktuelt å ta grep i saken, og viser til Oslo kommunes eierskap. Kommunen skal i 2009 rehabilitere stupetårnet. Restaurantbygningen er utleid som selskapslokale, og leietaker har foretatt nøvendig overflateoppussing. Resten av Ingierstrand er derimot fremdeles preget av forfall. Oslo kommune ønsker salg av det meste av anlegget. Mens kommunen signaliserer at en rehabilitering henger sammen med økonomisk inntjening, har DOCOMOMO Norge (International working party for documentation and conservation of buildings sites and neighbourhoods of the modern movement) hevdet at man ikke har råd til å risikere at ny bruk definerer vernet. Organisasjonen viser til at Ingierstrand ikke bare et ett av funksjonalismens hovedverk i Norge, men at anlegget har unike kvaliteter og er på høyde med de viktigste internasjonale verkene i perioden.
Imens forvitrer Ingierstrand Bad. Dagens byfolk har aldri fått oppleve badets kvaliteter og opprinnlige mangfold - i et miljø som fremdeles virker moderne. Foreløpig anes dansetrinnene på Ingierstrand kun som fortidens speilbilder - i en én gang så glitrende glassfasade.
Fra venstre: Utsnitt av den særpregede, spontekkede Centralkiosken, som også bl. a. inneholdt sykerom og telefon- og postfasiliteter. Oppmurte veier og bruer med rekkverk binder de ulike nivåene av anlegget sammen. Restaurantbygningen sett fra danseplattingen. Stupetårnet er plassert ytterst på en av bryggene.
Alle foto: Bjørn V. Johansen.
Om forfatteren:
Bjørn V. Johansen er kunsthistoriker og ansatt ved Universitetet i Oslo.
Lenker:
Ingierstrand Bad. Forslag om fredning. Akershus Fylkeskommune, 2006 (pdf):
www.akershus.no/file.php?id=4961 -
