Uke 26: Friluftsbading og badedrakt

av Karin Sinding

Menneskene har til alle tider kastet seg ut i bølgene, enten iført undertøy eller – hvis ingen kunne se dem – nakne. Riktignok ble svømming som idrett lenge forbeholdt gutter og menn, men fra de tidligste tider vasket både kvinner og menn seg i elver og sjøer. Etter hvert ble det bygd store badeanlegg, og fra Romertiden sees fortsatt rester av disse, med kummer for varme og kalde bad, gytjebad og andre helsebringende anretninger. Friluftsbad avtok imidlertid etter middelalderen, og det ble i flere hundre år ansett som synd i de øvre sosiale lag, og noe man gjorde i skjul. 

Først da den helsemessige effekten av saltvann ble kjent på 1730-tallet, ble grunnlaget lagt for et organisert badeliv ved kysten. Det tok ikke lang tid før de første badeanstalter og kursteder ble etablert, og avbildninger fra den franske og engelske kanalkyst fra begynnelsen av 1800-tallet viser humoristiske scener med ”badevogner” og badende kvinner iført omfangsrike linneter og store caper eller skjørt som fløt rundt dem i vannet. Badevognene ble trukket ut i vannet av hester, og tjente som omkledningsrom og beskyttelse mot nysgjerrige blikk fra det annet kjønn. Dette var nok nødvendig, selv om kvinner og menn badet fra hvert sitt område, for menn med kikkerter er ofte avbildet i nærheten av kvinnenes badeplass. Først mot slutten av 1800-tallet ble fellesbad vanlig innen familier, og da fra private badehus eller de såkalte ”Sjøbadeanstalter”. Selv om badehus og innvendige kummer etter hvert ble erstattet av friluftsbad fra strendene på begynnelsen av 1900-tallet, var det fortsatt vanlig i Norge med bading fra de gamle badeanleggene helt frem mot 2. verdenskrig. Der badet kvinner og menn i atskilte kummer, eller til ulik tid.

Mens linneter og caper dominerte som badeantrekk på begynnelsen av 1800-tallet, nevnes en separat badedrakt i England i 1866. Den besto av livstykke og lange bukser skåret iett, og skulle gi full bevegelsesfrihet. Rundt 1870 dukker flere modeller opp i motejournalene. De hadde gjerne kitler til knes over lange bukser, belte i livet og korte ermer, mens utringning og dekor lånte trekk fra vanlige kjoler.

Motejournalen ”Dagmar” viste den første drakten her i landet i 1877, deretter nye drakter hvert år. Mønster til slike drakter fikk man i journaler og sømbøker, blant annet i Caroline Halvorsens ”Kjolesømbog”, Christiania 1885, og materialene varierte fra ullen flanell til tynne, billige bomullsstoffer. Det ser ut som de hjemmesydde draktene har dominert, og museene har flere slike bevart. De varierer fra smårutete stoffer i lyseblått og hvitt, eller rødt og hvitt, til ensfargete drakter med kulørte bånd.

Rød badedrakt for pike.      Badedrakt for voksen.    Begge foto: Nordenfjeldske kunstindustrimuseum

De fleste bevarte draktene er imidlertid høyrøde med hvite pyntebånd, tilsvarende drakten fra Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Museets drakt ble sydd til en liten pike i Trondheim i 1890-årene og ble kanskje brukt på ” Trondhjems Sjøbadeanstalt” på ”St. Olavs Kai”. Drakten følger beskrivelsen fra 1866 og senere sømbøker, og har stor vidde i livet, ben til under knærne, vid halsringning og brede skulderstropper.  Slike drakter var selvfølgelig svært tekkelige i tørr tilstand, men i våt tilstand var de både avslørende, tunge og kalde, og lite egnet til svømming. Det er ikke til å undres over at de rundstrikkede, stripede badedraktene raskt fikk innpass etter at de dukket opp i England i 1886.

Medlemmer av Kvindelige Studenters Sangforening på stranden, 1932.

Tilhører Universitetshistorisk fotobase (UFO)

Om forfatteren:

Karin Sinding er drakthistoriker ved avdeling for drakt og tekstil ved Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim.