FRITIDENS STILFORVIRRING

Nordmenn bygger hytter som aldri før. Ved sjøen, i skogen og på fjellet. Hyttene er kulturminner i mer enn én forstand. De er for det første spor etter menneskelig virksomhet, uansett alder. For det andre fører de videre en lang historie. Det gjelder ikke minst de stilartene hyttene bygges i.

Med fortiden som forbilde

Ideene til nye hytter henter vi fra historien, og da helst fra den norske bygningshistorien. Gamle stilarter hentes inn, gjenbrukes gang på gang, får ny aktualitet og nytt symbolinnhold. I dag er fire stiler spesielt aktuelle og ingen av dem er strengt tatt spesielt norske: barokken, empiren, sveitserstilen og funksjonalismen. I sannhet en herlig stilforvirring! Ved sjøen skal det gjerne være hvitt, og i innlandet brunt. Vi er ikke så originale, men forholder oss til ferdige mønstre – eller byggeskikker.

Den brune og den hvite nostalgien

De brune laftete hyttene er ikke så norske som vi kanskje tror. Lafteteknikken ble innført fra Russland i vikingtiden.

Mye av det barokke preget kom fra kontinentet på 1700-tallet og slo an blant annet hos bønder i Gudbrandsdalen. På grunnlag av dette skapte norske arkitekter tidlig på 1900-tallet en nasjonal nybarokk, som en fellesnorsk stil. Dette ble senere til den brune hyttestilen i innlandet og på fjellet, og stilen fikk ny aktualitet gjennom OL på Lillehammer. Synlig tømmer, villmarkspanel, kraftige takbjelker, dreiete stolper og torvtak er noen av ingrediensene.

Det hvite sørlandshuset i empirestil har forbilder tilbake til den klassiske

oldtiden. Empirestilen var – som navnet sier – opprinnelig en keiserlig stil fra Napoleons hoff, men ble sterkt forvandlet i møtet med det fattige Norge for et par hundre år siden. Dette ble i vårt land blant annet seilskutetidens og skipperhusenes stil. Disse husene preges av enkelhet og symmetri. Opprinnelig hadde de vanligvis rød takstein, men har i dag gjerne svarte tak.

Sveitserstilen var den internasjonale trestilen i siste del av 1800-tallet. Den var skapt av tyske romantiske arkitekter, inspirert av gammel tysk og sveitsisk byggeskikk. Når sveitserstilen ble så populær i Norge, skyldes det at dette var en periode med stor byggevirksomhet og at alle våre småhus ble bygd i tre. Da de nostalgiske vindene feide over landet i 1970- og -80-årene, ble sveitserstilen et nærliggende valg, dersom man ønsket et gammeldags trehus. Dagens sveitserhus er – i motsetning til de opprinnelige – gjerne hvitmalte, de er i halvannen etasje, har gavlpryd, sjablonsagete dekorasjoner og en dominerende veranda. 

Funksjonalismen – funkisen – kom til Norge omkring 1930 og slo an i urbane og akademiske miljøer. Også denne stilen har gjennomgått en forvandling, etter at den i de senere årene er kommet på mote. Mest påfallende er endringen av det ideologiske innholdet. Den opprinnelige funksjonalismen skulle ikke primært være en stilart, i ordets vanlige betydning. Man forsøkte å finne løsninger på fundamentale og evigvarende problemer, som én gang for alle skulle tilfredsstille både de praktiske og de estetiske behovene. Nå er også funksjonalismen blitt historisert, redusert til en av de mange historiske stilene. Funkishyttene er gjerne hvite eller brunbeisete.

Tradisjonalisme og modernisme 

Uttrykket ”stilforvirring” ble tidligere brukt om det sene 1800-tallets stiler, men kan også passe for vår egen tid.

 Den gang hadde mange mennesker fått økt velstand, og de hentet forbilder fra den gamle overklassen. Fra renessansen, barokken og rokokkoen. Noe lignende skjer i dag, men smaken går i to retninger. På den ene siden den nasjonale tradisjonalismen som omfatter både den hvite og den brune nostalgien. Her videreføres den norske forkjærligheten for hygge, kombinert med ønsket om å understreke det nasjonale og regionale, som motvekt mot den økende internasjonaliseringen. På den andre siden nyfunkisen. Denne stilarten oppleves ikke som

 nostalgisk eller spesielt norsk, men knyttes til en mer internasjonal modernisme og har fortsatt et visst urbant og akademisk preg.

Om forfatteren: 

Arne Lie Christensen, født 1943, er førsteamanuensis i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo, og har blant annet utgitt bøkene Den norske byggeskikken (1995), Det norske landskapet (2002) og Karl Johans fasader (2007), alle på Pax Forlag.

Foto (ovenfra og nedover):

Ergate, Flickr Creative Commons

Hytta "Tverrlia". Eier: Eikås Hytter & Hus

"Solhytten4". Eier: Solhytten AS

Hytta "Knaben". Eier: Eikås Hytter & Hus

Hytta "Kragerø". Eier: Øverbygg