av Annemor Sundbø

Vi kjenner lusa på gangen, men hvor kom den fra og hvor gikk den hen?

I strikketøyet er lusa det minste mønstermotiv som kan uførest, ei enkelt maske i en avvikende farge fra bakgrunnen. Men er denne lusa så uskyldig som den ser utl?

For litt over 150 år siden ble den fanget inn i ei strikketrøye til mannsdrakta i Setesdal. Lite visste vel den som begynte med denne mønsterideen at den skulle være med å forme et draktplagg som skulle overleve alle motesvingninger fram til i dag, og at den skulle skape millioninntekter for strikkeindustrien rundt 100 år seinere. Det er knapt en strikkefabrikk Norge som ikke har hatt lusekofter i kolleksjonen hvert år, og de fleste varekjeder produserer tusenvis lusekoftevarianter på andre siden av kloden i lavkostland.

Lusekofta var med på et ”kjønnskifte” i 1920-30 årene. Som opprinnelig et mannsdraktplagg i Setesdal, sprang kofta ut av daleklærne og lokalkulturen og ble tilpasset byfolks turantrekk. Også kvinner begynte å kle seg i herreklær, som lusekofte og langbukser!

Fra å være draktplagg til turantrekk, har vinteridrettshelter entret seierspaller i lusekoftevarianter under store mesterskap. Og da pop-gruppa A-ha med Morten Harket i spissen skulle i audiens på slottet, iførte de seg lusekofter. Kronprinsen selv hadde lusekofte da han tente den olympiske ild på Lillehammer.

Setesdalskarer iført staslige lusekofter, på bytur på siste del av 1800-tallet,  (Leonard Jansens billedsamling)

Det er neppe noe annet strikkeplagg som er produsert i så stort antall, og utført i så mange varianter gjennom tidene. Lusekofte er blitt allemannseie og nasjonalt varemerke. Den lille lusa som har gitt plagget navn, har satt Norge på verdenskartet med strikkebegrepet ”lusekofte”. I dag blir begrepet brukt om alle slags mønstrede strikketrøyer, også om det ikke finnes en eneste lus på dem.

 Men hvor kom strikkelusa fra? Følger jeg spor bakover i tid, er det opplysninger på bestillingslister fra den danske marinen på islendere eller sjøtrøyer som skulle strikkes på Færøyene. Forskriftene påbød purpurrøde småmønster som man fikk ved lavarten, korkje. Den røde tråden kan vi følge videre til 1748 da strikkesvennen Hans Georg Müller fra Øvre Alsace strikket stort religiøst billeteppe der Guds Lam, Agnus Dei står sentralt i teppet med blodrøde strikkelus. Følger jeg blodsporene, er luse-liknende mønster som illuderer blodsdråper framstilt på den korsfestede Jesus. Det finnes malt på trekrusifixer og kalkmalerier, men også brodert på billedtepper.

Agnus Dei med røde strikkelus , en sentral detalj av Hans Georg Müllers billedteppe fra 1748, som måler 190x170 cm og er strikket med ullgarn i 10 forskjellige farger. Teppet er fra Øvre Alsace . Når lammet står med et banner symboliserer det Kristi oppstandelse og seier over døden. Jesu blod er symbol for syndsforlatelsen. Illuderere de røde lusene blodsdråper og er det en rød tråd til småmønstrede islendere og lusekofter?  (Musèe de L’oeuvres Notre Dame, Strasbourg, Frankrike.)

Jeg bruker symbolikken til lammet og Kristi blod fra religiøs nordisk middelalderkunst og tolker bibelsteder som:  ”Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø; om de er røde som skarlagen skal de bli hvite som ull” (Esaias 1,18), og videre legger jeg til begreper fra 1500-talls bibeloversettelser hvor Jesu ”sømløse” kjotel er blitt tolket på en måte som kan omfattes som strikket. Kunstmalere skildret på slutten av 1300-tallet den strikkende jomfru Maria. I en blanding av folketro og religion het det at om man iførte seg Jesu kledning, skulle det beskytte mot alle våpen og lede mot seier. Ved å tilføre seierskjorta prikker som symbolJesu legeme har blodsdråper i et slags "strikkelus-ornament" både i broderte bilder, kalkmalerier og trekrusifikser i en periode i middelalderen. Detalj av den svenske Fogdö-bonaden. Den ble trolig sydd av nonnene i  Vårfrueberga kloster i Södermanland i Sverige omkring 1475. (Medeltida Vævnader og broderier i Sverige. Del 1 Svenska arbeten. 1928 )  på Jesu blod, ville da muligens kunne gi ytterligere styrke og syndsforlatelse.

 Jesu legeme har blodsdråper i et slags "strikkelus-ornament" både i broderte bilder, kalkmalerier og trekrusifikser i en periode i middelalderen. Detalj av den svenske Fogdö-bonaden. Den ble trolig sydd av nonnene i  Vårfrueberga kloster i Södermanland i Sverige omkring 1475. (Medeltida Vævnader og broderier i Sverige. Del 1 Svenska arbeten. 1928 )

Er min teori om bruken av strikkelusa et villspor, kan man heller velge å holde fast ved et utsagnet i folketroa: at om den som hadde mange lus som liten, ville bli rik når han ble stor!

Om en ikke vet sikkert hvor lusa kommer fra, kan en med sikkerhet si at den har satt dype spor etter seg.

 Hør intervjuet med Sundbø på nitimen her: http://www.nrk.no/programmer/radio/nitimen/1.6534808

Om forfatteren:  

Annemor Sundbø er utdannet kunsthåndverker, tekstildesigner og faglærer i vev og tegning. Overtok i 1983 Torridal Tweed og Ulldynefabrikk  som resirkulerer ull. Fillelageret på fabrikken har vært grunnlagsmateriale til flere bøker. Hun har mottatt flere kulturpriser. www.annemor.com