Uke 11: Leprasykehuset St. Jørgen

St. Jørgens Hospital: et oppholdssted for spedalske og andre trengende

Av Grete Eilertsen

De to siste beboerne på St. Jørgens hospital i Bergen døde i 1946, 78 og 82 år gamle. Begge var rammet av lepra, eller spedalskhet som man sa den gang, og hadde levd mer enn 50 år på St. Jørgen. Deres død markerte slutten på over 500 års drift av hospitalet. Institusjonen hadde i løpet av denne tiden vært oppholdssted for mange tusen mennesker. De var både leprapasienter og såkalte sunde Lemmer, som for det meste var eldre mennesker som hadde betalt for å få plass på hospitalet resten av sitt liv.

Kulturminne og museum

Kulturminnet St. Jørgens Hospital består i dag av ni fredede bygninger fra 1700-tallet, og er ett av de best bevarte leprahospitalene i Europa. Kirken og hovedbygningen med kjøkken og pasientrom har i hovedsak fått stå uforandret siden de siste pasientene levde her. En del av bygningsmassen på St. Jørgens Hospital har siden begynnelsen av 1970-årene huset Lepramuseet, som årlig besøkes av noen tusen mennesker. Mange av dem er skoleelever som blant annet lærer om symptomer, smittemåter og utbredelse av lepra. Publikumsmassen består også av en stor andel interesserte og kunnskapsrike besøkende fra mange land. De lar seg ofte imponere og forbløffe over den forskningsinnsatsen som ble gjort i Bergen på 1800-tallet, med G. H. Armauer Hansens identifikasjon av leprabasillen som høydepunktet. Mange av museets gjester erfarer også at besøket gir noe mer eller noe annet enn medisinsk faktakunnskap.

Bymuseet i Bergen. Fotograf Regin Hjertholm

”Dette huset er bærer av en sterk historie. Merete. ”

På et bord i den store hospitalssalen ligger en gjestebok, der mange besøkende har skrevet om sine inntrykk. Noen skriver at besøket har vært interessant og lærerikt, mens andre bruker ord som tankevekkende, gripende og trist. Kristine på 13 år har skrevet Syns synd på alle sammen av dem som led. Å bevege seg rundt inne i den gamle Storsalen med rekken av små pasientrom og å sitte på en benk i kirken hvor pasientene satt under gudstjenesten, får mange til å gjøre seg tanker om menneskene som har bodd her. Hvordan artet tilværelsen seg for dem, hvilke tanker og refleksjoner gjorde de seg og hvordan ble de møtt og sett av andre mennesker?

Hverdagen på St. Jørgen

Hverdagen for pasientene på St. Jørgen er på mange måter vanskelig å forestille seg for oss i dag. Mens institusjonen var i drift fantes det ingen effektiv behandling. De fleste som flyttet hit ble på hospitalet resten av sine levedager, med varierende grader av smerter og funksjonshemninger. For noen kunne det dreie seg om noen få måneder, mens andre tilbrakte flere tiår på institusjonen. Pågangen av syke var i perioder stor, og beboerne har ofte levd sammen i en trengsel og under kår som er totalt fremmed for oss i dag. Tilværelsen på St. Jørgen har på mange måter vært rutinepreget med mange faste daglige gjøremål. Pasientene var oftest selv ansvarlige for egen matlaging. De som var i stand til det hadde også plikt til å bidra med sin arbeidskraft. I første rekke dreide dette seg om produksjon av varer som f.eks. fiskegarn, sko, fyrstikker og redskaper av tre, men også arbeid i tilknytning til hospitalets gårdsdrift.

                                                                                            Foto:Olav Espevoll - Copyright: Bergen Museum.

Isolasjon eller kontakt?

Sosial stigmatisering av spedalske er en velkjent problemstilling, men ofte har menneskene som ble rammet vært mindre avsondret fra familie og samfunnet forøvrig enn man kanskje skulle tro. Selv om noen opplevde at familie og venner kuttet alle bånd til dem, har andre bodd hjemme lenge etter at de ble syke, og også hatt relativt god kontakt med sine nærmeste etter at de kom til St. Jørgen. Først mot slutten av 1800-tallet ble isolasjon et strengt uttalt mål. Helt til 1891 var leprapasienter som solgte egenproduserte varer på torget og ved dørene en del av bybildet.

 Foto: Bymuseet i Bergen. Ukjent fotograf

Pasient eller menneske?

Beboerne på St. Jørgen ble nok i sin samtid og blir fremdeles i dag definert ut fra at de bodde på institusjonen – man tenker først og fremst på dem som pasienter. Ofte glemmer man at de har vært enkeltindivider med ulik bakgrunn og personlighet, som kan ha hatt ganske ulike oppfatninger om sin tilværelse. Mens mange har opplevd dagene på hospitalet som kun vonde og vanskelige, har kanskje andre følt at denne institusjonen tross alt var det beste alternativet. Alle som har levd deler av sine liv på St. Jørgen har vært like forskjellige som mennesker overalt ellers i verden, og de har vært opptatt av mange av de samme tingene som menneskene utenfor institusjonen. De har hatt dårlige dager og forhåpentligvis relativt gode dager. De har hjulpet hverandre og hatt interne konflikter med hverandre og hospitalets ansatte. De har bekymret seg og kanskje vært forelsket. Kort sagt: De har vært mennesker, og tanken på alle som har levd her evner derfor fortsatt å berøre oss i dag. 

Foto: Bymuseet i Bergen. Ukjent fotograf:

Grete Eilertsen er museumspedagog ved Bymuseet i Bergen. Hun arbeider med

undervisnings- og publikumsopplegg ved Bymuseets avdeling St. Jørgens Hospital - Lepramuseet.