Uke 29: Sørlandet

Sol, sommer, Sørland

Av Dag Hundstad

Bare én norsk landsdel kan skilte med sin egen fødselsdag – nemlig Sørlandet. 16. mars 1902 lanserte forfatteren Vilhelm Krag sørlandsnavnet i kronikken Nordmænd. Tidligere hadde Sørlandet i de fleste sammenhenger vært regnet med til Vestlandet, og en av konsekvensene av navneforslaget var at Krag måtte døpe om sin diktsamling Vestlandsvers til Sørlandsvers. I løpet av få år fikk det nye begrepet godt fotfeste, og stortingsvedtaket om navngiving av Sørlandsbanen i 1913 er gjerne sett på som den offisielle godkjenningen av begrepet.

Krags sørland

Hvorfor ville Krag at sørlendingene skulle få sin egen landsdel? Etter at seilskipsfarten fra sørlandskysten hadde brutt sammen i siste del av 1800-tallet, var det få alternativer å se i horisonten, og mange unge mennesker fra landsdelen emigrerte til USA. Krag ville gi sørlendingene ny stolthet og en egen regional identitet. En liten elite knyttet til Kristiansands borgerskap utgjorde kjernen for en regionalistisk bevegelse, med Krag som det selvfølgelige midtpunkt. Regionalistene var opptatt av å få egne institusjoner til landsdelen, som museum, arkiv og jernbane, men de engasjerte seg også for at Sørlandet skulle bli mer synlig i den kulturelle offentligheten, gjennom litteratur og billedkunst. I sine idylliske malerier fra sørlandskysten formidlet Amaldus Nielsen en skjønnhet som tidligere oftest hadde vært oversett.

Forfatterne Vilhelm Krag og Gabriel Scott befolket dette landskapet med snurrige, piperøykende, akterutseilte skippere som slo blide skrøner på sin like blide dialekt. Figurene beveget seg i et miljø der predikanter, målmenn og totalister var roten til alt ondt. Krags lansering av Sørlandet kan derfor også sees som et forsøk på å trekke landsdelen ut av vestlendingenes klamme motkulturelle grep.

Krags eiendom i Ny-Hellesund, Søgne, er kjent fra Amaldus Nielsens maleri.

Turistene kommer
De ytre grensene for den nye landsdelen var vage, og til tider ble også Rogaland og Telemark regnet med. Krag selv var nøye med å presisere at også innlandet og Setesdalen hørte med til Sørlandet. I 1930-årene ble likevel ”skjærgård” og ”Sørland” et fast begrepspar. Dette skyldtes en eksplosiv økning av turisttrafikken til sørlandskysten. En massiv markedsføring av landsdelen som turistmål bar frukter i et tempo ingen kunne ha forestilt seg, og plutselig skulle ”alle” hovedstadsborgere feriere på sørlandskysten. I løpet av forbausende kort tid gikk skjærgården fra å være ressursbank og arbeidssted til en arena for rekreasjon. Etter annen verdenskrig førte lengre ferier, bedre økonomi og en utstrakt hyttebygging til at sørlandskysten i stor grad ble et sommerferielandskap.

Merkevaren Sørlandet
Som en del av denne utviklingen ble det skapt slagkraftige symboler for Sørlandet. Generelle kystfenomener som terne, skalldyr, strandnellik, solgangsbris, bryggedans og sankthansbål ble monopolisert av landsdelen og benyttet aktivt i merkevarebyggingen. ”Sørlandsvisen” ble en ny litterær kategori, og her skulle helt bestemte klisjeer være

med. Det arketypiske sørlandsmiljøet var hvite skipperhus i empirestil omgitt av røde sjøbuer i en fredelig uthavn. Tidligere satte fremmede sjøfolk skjenkestuene i havna på ende mens de lå med skuta for å vente på riktig vind eller for å proviantere. Med tiden er de erstattet av pengesterke østlendinger og rogalendinger, som med brølende skjærgårdsjeeper og private sjøfly har skapt en ny form for kystkultur.

                                Moderne sørlandsromantikk på fiskebrygga i Kristiansand.

På et punkt i denne utviklingen ble sørlendingene redusert til statister i sin egen sommeridyll – en slags ”edle ville”, som det ble knyttet faste stereotypier til. De siste tiårene har mange i landsdelen protestert mot ”Sol, sommer, Sørland”-diskursen. Det har vært hevdet at det har vært skapt et bilde av konfliktsky, saktmodige sørlendinger som har virket hemmende på den regionale utviklingen, og at både private og offentlige konflikter har vært feid under teppet. Tiltak som Protestfestivalen og Quartfestivalen i Kristiansand og Hovefestivalen på Tromøya kan sees som en reaksjon på slike holdninger – det støyende er i ferd med å erstatte det idylliske. Solskinnsfilosofen vil være rocker, og ”festivalprinsessen” Mette Marit har blitt en ny gallionsfigur for landsdelen. Likevel er Fortellingen om Sørlandet – med sjekter, solgangsbris og sønnavind – for mye av en suksesshistorie til at man kan eller vil endre den.

Den typiske sørlandsarkitekturen i empirestil har utenlandske forbilder, ikke minst hentet fra de britiske øyer. 

Fra venstre: Sjøfartsmuseet i Lillesand, Loshavn utenfor Farsund, Gyldenløves gate i Kristiansand og Møglestu gård, Lillesand. 

Om forfatteren:

Dag Hundstad er historiker og stipendiat ved Universitetet i Bergen. Han arbeider for tiden med et prosjekt om regionsbygging i sør.

Alle foto:

Bjørn V. Johansen