Uke 27: Kilenga og Skansen - dansebaner i Hedmark
I grensetraktene mot Sverige ligger Kilenga og Skansen, to dansebaner oppført etter mønster fra de svenske folkeparkene. I rundt 60 år har musikk, dans og moro preget begge stedene. Kulturimporten fra nabolandet har vært en bærebjelke for virksomheten. Kilenga og Skansen er samtidig eksempler på hvor viktig de sosiale samlingsplassene kan være for lokal identitet og historie.
Kilenga. Foto: Hedmark Fylkeskommune
Tekst: Jorunn E. Gunnestad
Ved Skalbukilen på Åsnes Finnskog og på Skansen, noen få kilometer lengre mot vest, står det to dansebaner. De er eksempler på grensetraktenes kulturutveksling med Sverige. De er også en del av lokalsamfunnets nære historie og har hatt stor betydning for mange mennesker i løpet av seksti års hektiske sommersesonger. Her har man kommet for å danse, more seg og treffe kjente. En flørt, en dram eller kanskje en kamp på bare nevene kunne kanskje også observeres i lyse sommernetter...
Dansefestkultur i grensetraktene
Dansebanene Kilenga og Skansen skal ha blitt til etter inspirasjon fra Sveriges folkeparkrørelse. På Kilenga ble den første dansefesten arrangert for nøyaktig seksti år siden, 2. juli 1949. Skansen ble bygd i 1953. På programmet stod det vanligvis dansebandmusikk. Også musikkformen bar preg av nærheten til Sverige. Trekkspill og gammeldansmusikk var det mindre av, men ikke helt fraværende. Den kjente svenske trekkspilleren Jularbo stod på programmet på Skansen i 1960-årene.
Skansen. Billettluker foran dansebanen. Foto: Hedmark Fylkeskommune
Anleggene
Dansebaner er rett og slett dansegulv under tak på en utefestplass. Både Kilenga og Skansen er åttekantede og har store luker på veggene som åpnes under festen. Takkonstruksjonen er spesiell i norsk sammenheng; det store taket bæres av en kraftig stokk i midten med spiler til sidene, omtrent som i en parasoll. Opprinnelig skal det ha ligget ”plåttak” på flis her. Nå er takdekkene nye, men flistaket er bevart under. Innvendig er dansebanene litt forskjellige. Skansen virker spinklere og mer finpusset. Kilenga har et røffere preg. Begge har derimot en liten scene, og langs veggene er det plassert stoler eller benker for de som har trøtte bein – eller for «veggpryd» som må vente på å bli budt opp.
Til festplassen hører det også til ei kaffesjappe. På Skansen er den revet, mens den på Kilenga nylig er satt i stand. Til gjengjeld er billettlukene revet på Kilenga. De er fortsatt intakte på Skansen, noe som kan være en viktig kunnskapskilde for en planlagt rekonstruksjon.
Populære samlingssted
Åge Embretsen var fast billettør fra den første festen på Kilenga i 1949 til nå nylig. Han kunne fortelle at det på det meste var 1500 mennesker på fest der. Rekorden ble satt under NRKs opptak rundt 1970. Det var ganske mange fester i løpet av en hektisk sommersesong. Ofte kunne det være en utfordring å holde orden. Folk klatret over gjerdet for å snike seg inn, og billettørene strevde for å få fatt i dem. Det lokale idrettslaget holdt festplassen ved like og stod for arrangementene, så det gjaldt å drive inn inngangspenger til en god sak. Det måtte også betales leie til grunneierne. Vaktene jobbet skift på 2-3 timer av gangen. Tidligvakta var mest populær, kunne Embretsen fortelle. Da fikk man jo sjøl sjansen til å være med på moroa etterpå!
Interiøret på Kilenga, med scenen til venstre. Foto: Hedmark Fylkesskommune
Kulturminne i bruk
Dansebanene er fortsatt i bruk, men ikke bare til dansefester. Det holdes også bryllup og andre private begivenheter her. På Kilenga holder den lokale motorsykkelklubben Dozer MC årlige arrangementer. Rockefestivalen «Tømmerfløtivalen» er en annen årlig foreteelse. På programmet finner man hovedsakelig band med tilknytning til Solør, som «Dunderbeist» og «Finnskogen jakt- og strengelag». Selv om idrettslaget fremdeles lager årlige dansefester, er publikumstilstømningen ikke like stor som tidligere. Men bevisstheten rundt dansebanenes kulturhistoriske verdi og særpreg er desto større. På Kilenga skiftes for eksempel ikke utedoen ut. I stedet suppleres det heller med moderne, mobile sanitæranlegg. Mange foretrekker allikvel å benytte seg av den gamle utgaven. For er det ikke solide tradisjoner og gode – om ikke akkurat så veldig gamle – minner som bidrar til opplevelsen?
Takk til Åge Embretsen, Terje Bredvold, Gunvor Skjæret og Edith Sannvoll for informasjon.
Om forfatteren:
Jorunn E. Gunnestad arbeider i Kulturvernavdelingen i Hedmark Fylkeskommune. Hun er aktiv i formidlingen av Hedmarks kulturminner i forbindelse med Kulturminneåret 2009.
