Trine Pettersen og Folldal Gruver

Folldal Gruver

ble anlagt i 1906 for å utvinne svovelkis i et nedlagt kobberverk. Svovel ble brukt i gjødsel- og parpirindustri og var en etterspurt vare. Den unge ingeniøren Worm Lund bygget på rekordtid opp et svært avansert og ambisiøst anlegg med kraftstasjon, heisanlegg og en 35 km lang taubane til Alvdal stasjon. Arbeiderboliger med god standard og skole ble bygget, men Lund styrte med hard hånd. Folldal gruver ble åsted for knallharde arbeidskonflikter, norgeshistoriens lengste streiker og store klassemotsetninger. Flere ganger ble produksjonen flyttet, men mot 1990-tallet var forekomstene tømt. Da anlegget på Hjerkinn ble nedlagt i 1993 sto det allerede en stiftelse klar for å sikre vern av byggene og utvikle museumsdrift ved Verket i Folldal.

Trine skriver om seg selv:

Jeg er utdannet ved Trondheim Kunstakademi og University of the West of England, Bristol. Ideene mine kommer fra en mangeårig interesse for kvanteteori, og handler om virkelighetsforståelse. Arbeidene mine beskriver en virkelighet som er tvetydig hvor fysiske og mentale rom flettes inn i hverandre. Arbeider for tiden med et utsmykkingsprosjekt i Trondheim, en skulptur som produserer en tredimensjonal optisk illusjon. Og med fotografi og 3D animasjoner, både som stillbilder og bevegelige bilder. Disse spenner fra rent abstrakte og skulpturelle komposisjoner, til utpreget fotorealistiske uttrykk. 

Trine Pettersen: apperance

Mitt møte med Folldal Gruver

Jeg ankom Folldal en solfylt dag tidlig i mai. Åge Kristoffersen som er daglig leder for Folldal Gruver tok meg varmt i mot. Jeg ble innlosjert i det gamle administrasjons bygget, et stort hus, med nydelig utsikt mot Rondane.

  Bilder fra Folldal

Det var et to etasjes hus. I første etasje var det en stor stue, kjøkken og bad. I andre etasje 6 soverom. Åge ble med opp i andre etasje for å vise meg soverommet. Noen hadde gjort klar en seng til meg før jeg kom. På døren inn til soverommet var det et skilt med inskripsjonen Worm Lund. Worm Lund var direktør for Folldal Gruver da det var i drift. Åge fortalte meg at dette hadde vært hans kontor.

Rommet var delt i to, vi måtte gå gjennom et soverom før vi kom inn til det neste. I det første rommet var det en dobbelseng med nattbord og et skap, enkelt møblert. Jeg la merke til at det sto en stol midt på gulvet i rommet. Det så litt unaturlig ut, da alle de andre møblene var naturlig plassert i forhold til rommet. Jeg bare registrerte det, og tenkte ikke mer over det. Da vi kom inn i rommet som var gjort klart til meg, stusset jeg litt. Dette var et lite rom, hvor det bare var plass til to senger med nattbord, der var det skjøvet inn en tredje seng midt på gulvet. Den var av den gammeldagse typen, som består av en enkel sengestamme med planker i bunnen, og skumgummimadrass. Skumgummimadrassen og bunnplankene var tatt ut av sengestammen og stod på gulvet. Rommet var så lite at den tredje sengen virkelig stengte for tilgangen til den oppredde sengen.

Jeg tenkte litt over dette. Var det ikke litt merkelig at den som hadde redd opp til meg, hadde valgt å re opp i et rom som var uframkommelig? Det var tross alt 5 andre rom å velge i, som var normalt møblert. Ja, ja tenkte jeg, det har sikkert en logisk forklaring. Resten av dagen ble brukt til å kikke rundt på området. Jeg sov som en stein den natten. Fjelluften gjorde meg søvnig.

 Neste dag fikk jeg være med toget inn i gruva for første gang. Det var togguiden som tok meg med inn. Anita som guiden het, var kunnskapsrik og delte sjenerøst ut sin kunnskap. Hun foreslo at vi kunne ta oss en tur i gruva til fots en dag. Til fots får man med seg stemningen i gruva på en helt annen måte enn med toget, som farer fort forbi og lager støy. Det ville jeg gjerne. Denne dagen begynte jeg å føle at det var litt ubehagelig å være i andre etasje i huset. Jeg følte et sinne der. Akkurat som når man er sammen med noen som er sinte, og de ikke viser eller sier at de er det. Da kjenner man ofte bare den sinte energien. Hm, tenkte jeg for meg selv. Innbiller jeg meg ting?

Da jeg hadde lagt meg denne andre kvelden, hørte jeg en skrapelyd. En lyd av klør eller lignende som skraper på vegg eller gulv, lyden kom fra rommet ved siden av.  Jeg begynte å tenke på hva slags dyr dette kunne være? Skrapingen pågikk ganske lenge, mellom 5 og 10 minutter, og jeg ble liggende å lytte til måten det ble skrapt på. Jeg har hatt rotter i veggen min før, så jeg vet hvordan det høres ut, og dette lignet ikke på det. Plutselig fikk jeg et sug i magen, det hørtes egentlig mer ut som et menneske! Å nei, tenkte jeg. Hva er dette? Jeg hadde låst dørene i huset og visste at jeg var alene. Da skrapingen avtok la jeg meg til for å sove igjen. Etter en liten stund hørte jeg lyden av noen som prøvde å låse opp en dør, det var noe desperat over denne lyden, som om døren ikke ville la seg åpne. Også denne lyden varte lenge, og kom fra det samme rommet som skrapelyden hadde kommet fra. Uff, dette var det ikke så lett å forklare med fornuften. Jeg satte på en film for å tenke på noe annet, og sovnet.

Dagen etter gikk med til å oppdage, og fotodokumentere området utenfor gruva. Følelsen av sinnet i andre etasje var der fremdeles da jeg kom tilbake til huset. Min plan var å være der en 10 dagers periode, og dette begynte å bli ganske ubehagelig. Enten var det noe jeg skapte i mitt eget hode, eller så var det reelt noe der ute. Ingen av delene var særlig beroligende å tenke på. Så jeg bestemte meg for, at jeg måtte prøve å gjøre noe med det. Jeg gikk opp i andre etasje og tenkte så høyt jeg kunne: Vis deg om du vil. Jeg er ikke redd deg. Jeg vil deg bare godt. Jeg rettet tankene både til meg selv og denne usynlige personen, for jeg tenkte at det måtte være enten det ene eller det andre.

Sinnet forsvant etter dette, men den usynlige personens nærvær forsvant ikke. Tvert i mot, opplevde jeg at jeg ble oppsøkt oftere, og i hele huset, tidligere hadde det bare vært i andre etasje. Men energien hadde forandret seg, det var ikke lenger ubehagelig, det føltes som om vi hadde slått oss til ro med hverandres nærvær.

Så kom dagen jeg skulle på fottur i gruva. Anita og jeg gikk og snakket sammen, og på et tidspunkt dreide samtalen seg inn på ulykkene som har skjedd i gruva. Da spurte jeg henne, om hun noen gang hadde følt at det var noen som gikk igjen i gruva.

”Å ja”, sa hun. ”Alle kroppene er tatt bort, men det er nok mange sjeler igjen her. Jeg føler ofte at det er noen som går bak meg, når jeg går i gruva, men jeg har aldri følt at de vil meg noe vondt” la hun til. Jeg var glad for denne samtalen, fordi det føltes som en bekreftelse. Samtidig visste jeg at denne opplevelsen alltid ville stå for meg, som et ubesvart mysterie.

Jeg tenker at et slikt museum og verneverdig industrianlegg, først og fremst handler om tid, om bevaring av fortiden. Følelsen av tid var veldig spesiell i Folldal Gruver. Bygningene på stedet har stått tomme og forlatte i snart 70 år, ingen nye hendelser eller ny vilje har drevet tiden fremover i disse årene. Dette skaper et slags tidshull, stedet blir et ikke-sted, hvor fortiden får ligge å virke.

Bilder fra gruva

I mitt møte med Folldal Gruver var det fornemmelsene av fortiden, som gjorde sterkest inntrykk på meg. Det føltes som veggene i de forlatte husene nærmest hvisket til meg når jeg gikk rundt, de dunstet av gamle historier og hendelser. Dette var for meg den mest autentiske opplevelsen av fortiden, fortiden var i disse gamle forlatte bygningene.

Til venstre: Noen av portrettene jeg fant. Til høyre: Portrett tappet for informasjon. 

Jeg har arbeidet med noen portretter jeg fant av mennesker som bodde i Folldal på 1800-tallet. Disse har jeg tappet for informasjon, det som er igjen er svake ulne skygger det er vanskelig å holde fast ved. Det føles som hjernen ikke helt får bestemt seg, og detaljene i portrettene veksler mellom å forvinne og komme til syne. De ligger liksom å dupper i persepsjonsfeltet. Fotoenes størrelse skal være rundt 150 cm x 120 cm. 

Portrettene skal vises i et hus som er halvveis gravd ned i bakken. Huset har blitt brukt til lagring av dynamitt.   Det er et rått murhus, i husets vegger kan man se spor av gamle vinduer og dører som er tettet igjen med lekablokker.

Utstillingen åpnet 29. november, første søndag i advent. Da ble det samtidig tenning av julegrana, en gammel tradisjon som har funnet sted på plassen utenfor gruva i alle år.