Maria Rodrigues på Salhus Tricotagefabrik/ Norsk Trikotasjemuseum

Norsk Trikotasjemuseum

Salhus Tricotagefabrik ble etablert i 1859, som den første fullmekaniserte trikotasjefabrikken i Norge. Den produserte blant annet sokker og islendere og undertøy, deriblant macoen. Mye ble eksportert med sjøvegen som fram til veien kom i 1928 var eneste ferdeselsåre. På det meste jobbet 700 personer i tekstilindustrien på anlegget. Et helt samfunn vokste opp rundt denne fabrikken med kolonialbutikker, skomakere, smeder, bakere, krambok, lege, bank, postkontor, gamlehjem, pensjonat og forsamlingshus. Her finnes også en vernet ferjekai. Anlegget var i drift til 1989.

I dag er de fleste byggene tatt over av Norsk Trikotasjemuseum som åpnet i 2001.

http://www.museumsnett.no/salhus/norsk%20trikotasjemuseum.htm

Kunstneren Maria Manuela Rodrigues ble plukket ut for Salhus og Norsk Trikotasjemuseum 

Maria Rodrigues er tekstilkunstner utdannet ved Statens håndtverk- og kunstindustriskole. Hun vokste opp på Madeira. Hun har skrevet flere bøker om gjenbruk på en saftig og uvant måte. Hun lager installasjoner og plagg av gjenbrukte objekter og tekstiler. Sammen med blomster, blonder, mønstre og vakre stoffer inngår språket som et viktig element i hennes visuelle fortellende uttrykk. Maria er en tydelig historieforteller og en kraftfull formidler.

 http://www.maria-rodrigues.no/

Torsdag 2. april åpnet Marias utstilling på Salhus

 __________________________________________________________________--

April. Maria skiver om innspurten og åpningen:

Siste stykkene

Jeg merker at for hver tekstil jeg lager, har jeg større og større kontroll. Jeg har blitt mer erfaren og vet bedre å gjøre ting litt enklere for meg. Siste stykket er komponert med bare mørkt blått undertøy, fargen jeg liker minst. Vanskelig å lage noe fint ut av noe jeg ikke liker å ha i klesskapet, kun på grunn av fargen. Jeg bruker et par dager på å komponere og finne ut hvordan plagene skal ligge i stoffet. Til slutt inngår jeg en kompromiss: jeg må friske opp bildeflaten med noe blomster.

Jeg har ikke blitt helt proff enda, så i løpet av et par timer knekker jeg omlag ti symaskinnåler og borer to fingre der et av de måtte jeg sveive maskinnålen ut. Det er søndag ettermiddag. Ekstra vanskelig å tenke på at det er sol ute i den nye snøen som ingen trodde kom, barna etterlyser meg... så er det viktig å gå fra arbeidet før værre ting skjer, samtidig som jeg tar være på den gode energien som er igjen.

Dagen etter, er alt mye enklere. Jeg parkerer symaskinen og syr for hånd. Dette arbeidet er nå en av mine favoritter...

I senga mi ligger et teppe som jeg fant da jeg gikk rundt i huset på teppejakt. Det la jeg i senga for det var så fint. Jeg vil så gjerne ha det med i arbeidet, men også i senga mi. Jeg prøvde lenge å finne noe annet jeg kunne bruke. Nå er den en del av arbeidet der det skulle stå ” SOMETIMES HARD WORK IS NOT ENOUGH”. Så ble litt mange bokstaver å klippe... og jeg nå har bestemt at hardt arbeid er aldri nok så jeg ender opp med ”HARD WORK is not enough”.

Nå som jeg ikke skal lage flere slike arbeider i denne omgangen, kunne jeg egentlig bare ha fortsatt. For nå har jeg lært mye og synes dette har vært spennende.      

Montering på Salhus

Rommet virker mye større enn jeg husker i hodet mitt. Har nok av nerver for hvordan disse stoffene vil ta seg i å henge fritt i rommet. Har tenkt at hvis det skulle ”skjære seg” så kan det henge mot en vegg og da har vi 10 tekstile arbeider til sammen.

Jeg begynner å planlegge ved å plassere stykkene på gulvet. Tenker retninger, men mest av alt tenker jeg praktisk.  En god venn av meg, Charles kommer for å hjelpe meg å montere utstillingen. Jeg forteller han at jeg trenger ham til å se og fortelle meg hvordan han visualiserer utstillingen. Han går løs på oppgaven mens jeg kommer med spørsmål, ”men hvordan skal vi få hengt opp?”, da han svarer ”det skal du ikke tenke på nå, det ordner seg...”.

Jeg liker hans innspill og takker for hans delegering. Som regel gjør jeg alt selv, og det er i ytterste nød jeg ber om hjelp. Men her har jeg noe å lære, og det første er: ikke tenk praktisk, eller rettere sagt det kan være upratisk å tenke praktisk.

Etter hvert som tekstilene kommer opp kjenner jeg meg lettere og lettere i kroppen. Det er en ubeskrivelig følelse å oppleve at venner stiller opp når vi mest trenger og jeg kjenner meg heldig for at han er så dyktig. ”Jeg skal ansette deg som min utstillingsassistent og kalle meg for installasjonskunstner!” spøker jeg med ham, selv om jeg skulle ønske det gikk an...

Åpningen

Det er vanlig å ha noen formelle ord og presentasjon før mennesker går rundt å se på kunsten. Men her ble det litt annerledes. Det var så rørende å se arbeiderne flokke seg rundt teppet der de var portrettert...

Et av arbeiderne viste og fortalte gjestene, hvilke maskiner som laget hva og når. Han husket navnet på maskinen når og hvor den var produsert. En annen arbeider tok oss med tilbake i tiden ved å fortelle historier fra den gangen...

Det hadde vært fint å arrangere fortelle kvelder. Kvelder der alle kan komme og aktiviserer utstillingsrommet med alle historiene som vi ikke har lest om enda... 

_________________________________________________________________________

Mars 2009. Maria Skriver:

Arbeidet underveis

Det har blitt levert en god del tøy. Det meste er fra arbeiderne på fabrikken. De fikk kjøpe biligere, særlig det som hadde små feil. Derfor finner jeg noen plagg som bærer spor av små kutt som er reparert. Men det meste interessant er herre trusene: jeg fant er par brune truse som egner seg godt til dame, fordi stoffet er non elastisk og det buler ikke ut på midten slik at det er plass til utstyret. Ikke rart den var ubrukt. Men hadde det vært min mann som hadde en sånn truse ville jeg ha overtatt den. Det ble i grunn litt vanskelig å integrere den i teppet fordi jeg hadde selv lyst på den. Det var bare ikke den jeg hadde lyst på. Det ble laget en del plagg med mønstre som er veldig aktuelle i dag. Jeg måtte bare dobbelt sjekke for å sikre med at det var et Krone Maco produkt. Samtidig som jeg merket meg at noe av dette var meget godt brukt.

Det er beundringsverdig å se hvordan folk lappet og reparert tøyet sitt. En skulle nesten tro at det slapp det arbeidet, fordi mye av dette lappet og godt brukt tøyet kom fra arbeiderne. Men nei. De også måtte lappe tøyet sitt og bruke til det nesten var i oppløsning.

Jeg blir veldig fascinert over å se detaljene som ble forandret på i løpet av årene. Hvordan strikket ble satt inn, åpningen i skrittet på trusa, og ikke minst stoff kvaliteten. Det er sånn at jeg nesten ikke får nålen gjennom. Og min assisterende venninne bløde i mange av sine fingre av å sy plaggene for meg. Jeg måtte ta mange pauser da og hente teip. Noen ganger ble jeg lenge borte.

Så går det så mye bedre, etter hver gang jeg har overkommet en vanskelig oppgave. Det gir motivasjon til å fortsette. Nå er det sånn at jeg med stor entusiasme forlater barna i huset med sin tv og daglige rutiner, til å være på atelier. Dagene er fra jeg våkner til sent på natta og fram til april har jeg verken lørdag eller søndag. Det går i en slags ”sus og dus” nå som lyset har kommet tilbake, det popper opp små gule blomster fra jordet. Energien øker etter hvert som jeg ser resultater av min arbeids innsats og da kunne jeg ha holdt på lenge, lenge etter jeg er ferdig.

Jeg prøver etter min beste evne å ivareta tøyets opprinelig identitet. Derfor vil jeg å skape bilde ved å komponere den med å bruke retninger, overlapping og farge. Som om det hadde vært et maleri der form og farge er forhånds bestemt og det jeg gjør er å komponere dem til en helhet og ønsket uttrykk, der variasjons mulighetene er minimale. Dette blir en stoff kollage / applikasjon.

Min målsetning er å bruke alt jeg har fått inn av plagg. På denne måten er mengde samlet tøy en avgjørende faktor. Folk er i dette tilfelle, er med på å skape et kunstverket. Hvert plagg bærer spor etter bruk og har en historie med seg. Derfor har jeg ikke gjort annet enn å vaske (plagene var rene og vasket men mye av det hadde tøy mykner som gjorde det vanskelig å jobbe med) og dandere på en flate. Noen plagg var nye, noen nesten oppløst og noen fremdeles i bruk. Alt blir tatt vare på nå. TAKK til alle som har bidratt med å skape dette arbeidet.   

_________________________________________________________________________

Februar 2009, Maria skriver:

Så begynner vi:

Jeg må leke først. Ta noen bilder. Dokumentere alle plag før jeg arbeider videre med dem. Jeg prøver alt jeg graver ut av de to bære posene jeg hadde med meg hjem. Leker lenge med et stoff som ble strikket for å pakke kjøtt. Underlig stoff. Den strekkes og strekkes og kommer på plass. Jeg ser for meg dansere inni det stoffet... jeg prøver trusene, genserne, sorterer alt sammen slik at det går fort for seg når jeg fotograferer.

Jeg låner atelieret fra en maler. Masse flekker på veggen og ingen annet ledig plass til fotografering. Så jeg finner frem et gammelt teppe for å dekke over den stygge veggen.

Det er med en ubeskrivelig glede pakker jeg ut resten av de plaggene menneskene har levert til meg. De skal bli en del av kunstverket og kanskje blir det mange som komme for å se hva jeg har gjort med undertøyet deres.

Jeg skal lage bilder og kombinere tekst. Har ikke gjort dette før. Plaggene tar så mye plass så det er ikke plass til så mange på et stoff. Jeg må ha større stoffer, kanskje ull tepper. De er tykke og fine som bakgrunn. Gamle ull tepper, da kan man bli dratt inn i fortiden, kanskje? Jeg må ha flere ull tepper så jeg har noe å velge i mellom. Jeg finner frem noen som jeg kjøpt på loppemerket ( som jeg bruker å ha rundt bilder og objekter når vi flytter på arbeidene). Jeg finner noen jeg har arvet. Jeg tar de to som lå i sofa. Nå kan alt bli til kunst! Så må jeg finne nye ull tepper til våren kanskje?

Jeg syr og syr. Det ser fint ut. Det gleder meg. Jeg vil ringe Ann Christin og si at det blir veldig, veldig fint. Ryggen verker men jeg ble ferdig med teksten og ornamentet. Jeg slenger stoffet i vaskemaskinen like godt, så mister den de blyant strekkene jeg laget for å tegne teksten. Setter meg på ski. På veien tilbake er soldnedgangen den finneste. Jeg gleder meg til å se den ny vasket stoffet Jeg henter den fra vaske maskinen. Den er veldig stiv, veldig krøllete. Jeg bruker flere timer på å stryke det ut. Det går ikke. Kan det være mulig ...

Det har hendt mange ganger før at mine mislykkede prosjekter blir til de finneste arbeidene. Så jeg venter. Legger meg litt trist og håper at i morgen ser jeg ting med andre øynene.

Men nei det ser nesten være ut. Jeg kjenner igjen denne følelsen, det er på tid i begynne på noe annet, den andre side av bilde. Ja, den andre siden... jeg lurer på om jeg skal holde meg fast ved den tanken, at det skal være to siddig. Får jeg det til?

_______________________________________________________________________________________________

 November 2008 del 2

...”konfirmasjon var inngangskortet til fabrikken. Du måtte være konfirmert først for å få jobb her”. Er det fordi Clausen var en religiøs mann, eller var det fordi han syntes at folk under femten ikke var gamle nok for å jobbe?

Arbeiderne jeg møter har hatt foreldre og besteforeldre som jobbet på fabrikken. Slik var det i gamle dager: man dvelte ikke så mye over hva man skulle bli. Som regel fortsatte barna i det samme yrke som foreldre. Og her på fabrikken begynte man i bunnen, også jobbet man seg oppover i bedre stillinger. Ikke bedre betalt, men mindre tunge og skitne jobber. De forteller at det var dårlig å jobbe med montering av tøyet, det var tungt og stivt av maskinolje, fordi plaggene ble ikke vasket før de var ferdig sydd.

Jeg vet ikke om det er det store kameraet mitt som skremmer dem litt, eller at de er oppdratt til å ikke klage eller være personlig. For de er veldig forsiktig med sine svar og noen ganger ”jeg skal si noe når du er ferdig med den”, så pekte øynene mot kamera.

Det var ikke før en av de siste som kom og sa ”jeg måtte gå av da jeg var 63, bare to år fra å få full pensjon...”, da turte de andre å komme med mer direkte kommentarer.

 ”Her jobbet man på akkord!”, jeg ber dem forklare meg hva AKKORD betyr og blir tatt tilbake der brødrene mine frydet seg over å tjene mer enn andre fordi de tjente etter egen innsats og ble mer og mer ivrig etter å tjene mer.

Jeg kan se i ansiktene til de som er tilstede at AKKORD bringer dem helt andre minner. Da tenkte jeg på de andre her som knapt klarte å forsørge familien med sitt arbeidstempo og kapasitet. Det var ”Survival of the fittest”. Noe som forteller meg at det handlet om utnytting av arbeidskraften. De sier ikke stort mer om det, bare at det ble slutt på slike forhold da arbeiderne ble med i fagforenningen.

Her jobbet man tolv minutter ekstra hver dag for å kunne slippe ut tidligere på lørdager. I hverdagen dro kvinnene hjem tidligere for å lage mat, så dro mennene og deres barn hjem for å spise og hvile middag for så å komme tilbake til fabrikken. De som bodde langt unna brukte mesteparten av tiden på å komme seg frem og tilbake, det ble ingen hvile på dem. Senere leide fabrikken et lokale som spisesal og dette ble begynnelse til matpakkekulturen, tenkte jeg.

 ”Jeg vet ikke om jeg burde være her for dette intervjuet, skjønner du? Jeg jobbet her kun i sommer ferien”. Faren hans sørget for at sønnene fikk seg en utdannelse slik at de fikk en bedre fremtid enn han. Den gangen måtte de betale bussen selv da de skulle på skolen og da forteller han at de fikk penger av bestefar når de skulle på bussen. Også han vil gjerne at barnebarna kom seg på skolen og ut av Salhus.

 Sommerjobbene besto av å klippe plenen, male, rydde og stelle rundt i fabrikken. Jeg reagerte litt da jeg hørte om alt det de gjorde, de malte til og med gulvene. Hadde jeg vært eieren av fabrikken vet jeg ikke om jeg hadde giddet å holde den så velstelt og pent. Jeg tror jeg hadde nøyd meg å holde den ren og med maskinene i god stand. Men for Clausen var det sikkert viktig med fasaden, en måtte se bra ut. Jeg tror Clausen var en veldig smart mann. Han viste at for å holde på arbeiderne sine måtte han skape trivsel. Ikke noe tull og tøys med å komme sent eller ta seg pauser, for det var det ikke rom for ”Alle måtte stemple seg inn og ut! Vi ble nøye passet på, han kom på inspeksjon hver dag, i den hvite frakken sin, markerte han sin plass”. Han var smart ved å tilrettelegge forholdene slik at arbeiderne synes deres behov ble ivaretatt. Da fikk han bygd kirken, laget mannskor og kvinnekor, musikkkorps og idrettshall.

”Han var en autoritet, en streng mann!” hører jeg gjentatte ganger. Lurer på om de fryktet kongen og gud like mye som Clausen som ga dem jobb og en muligheter til å fungere i det samfunnet han skapte. Salhus ble etter hvert forvandlet til et handelsted hvor man hadde alt, ”til og med Sentralbanken var plassert her. Da kom det folk med båt fra overalt for å handle her. Ikke bare ullundertøy men andre ting også”.

Jeg spør om denne båten, om den fremdeles kjører. Kunne faktisk tenke meg en båttur inn til Bergen isteden for den svingete veien. ”Nei den kjører ikke lenger. Det ble mye mer effektivt å kjøre landveien. Også ble trafikken mindre...”

Jeg får følelsen at fabrikken begynte sin sakte død etter at Clausen ble borte. Han også, ble gammel og døde. Men alt tyder på at han var hjertet av dette stedet. Han som fikk dette samfunnet til å vokse og pulsere. (Jeg tenker litt på Titos Joguslavia...)

 På videoen museet viser om fabrikken, forteller en av arbeiderne at det kom billigere varer fra Taiwan, der de tjente tre øre i timen mens på fabrikken tjente de seks kroner. De kunne ikke lenger konkurrere med importvarer som ble produsert i utlandet og solgt for en sjettedel av Krone Macos sine produkter, som var av topp kvalitet, men det var ingen som brydde seg om det. Folk ville ha det billig og mer for pengene.

Vi vet mye mer i dag om hva det innebærer å kjøpe slike varer. Hvorfor de er så mye billigere. Jeg vet noe fordi jeg var et av de barna som måtte opp tre på morgenen i før julstider for å hjelpe mor med broderiarbeidet sitt, slik at hun fikk nok penger til å kjøpe oss et par nye sko og en kjole. Da kunne vi bruke den bare til kirken, og kjolen som var et år gammel brukte vi til å gå på skole med. Vi fikk nye truser også men disse måte spares til da vi skulle til legen og til kirken. De eldre søsknene mine fikk bare gå fire år på skolen. Far fikk aldri lære seg å lese og skrive. Han pleide å si at skole satt ikke mat på bordet.

Jeg møter en maskintekniker på Salhus, han skal finne gulltråd for meg. Jeg hadde kommet bort på en skolisse/tråd maskin og så at de hadde gull tråd. Da fikk jeg lyst til bruke det i de arbeidene jeg skal lage. Han tok meg til et lager hvor det var eske på eske med alle slags tråder. Jeg spurte ham hva de skulle med alt den tråden, kunne ikke de bare gi det bort så det ikke var der og tok plass? ”det trenger vi til maskinene” sa han. ”Men de er ikke lenger i bruk” sa jeg. ”men det skal de bli, etter hvert skal alle maskinene være i bruk...”

Er den store økonomiske krisen som kommer til å tvinge Norge til å gjenta produksjonen på Salhus? Tvilsomt. Men jeg gleder meg til å se hva som er målet med alle maskinene i gang. For min del og mange mennesker jeg kjenner, hadde vi betalt ”nesten hva som helst” for å få tak i de produktene som ble produsert her i gang i tiden. Men da tror jeg vi hadde vi måttet importere kineser for å jobbe på Salhus.

De tidligere arbeiderne på Salhus er levende vitner av en tid som er langt vekk og forbi. Deres beretninger minner oss på hvor bra vi har det i dag. Bare vi klarer å se bort fra sammenhengen, hvordan forholdene i verden er skreddersydd til den situasjonen vi befinner oss i.

Når jeg går gatene til og fra bussen, skuer over vannet, oppover åsen ... er det vanskelig å forestille meg stedet som et handlested med masse forretninger, banker og alt mulig rart folk hadde behov for, den gangen for lenge lenge siden, da de tok båten hit. Det er ikke noe båt lenger. Og er du dum som meg tar du bussen som bruker 53 minutter til å komme frem fra Bergen sentrum. Den svinger opp og ned til venstre til høyre og for et øyeblikk tror jeg er hjemme på Madeira der gatene er så smale at busser og biler må vente på hverandre. Magen vender seg i alle sving og brems bevegelsene. Men på denne bussen sitter ikke fulle, svette arbeids folk og over parfymerte kvinner som jeg ofte ble kvalm av som liten. Så det går veldig greit, det er bare støvlene mine som lukter. Mine bein er meste trivelig når nakne over gress over tre gulv og steinlagte gater.

Maria Rodrigues, nov 2008

___________________________________________________________________

November 2008 del 1

Maria reiser tilbake på Salhus for å gjøre intervjuer og samle inn tøy. Hun skriver:

Som et barn gleder seg for en historie ved sengekanten, gleder jeg meg. Men, jeg kommer til dere snart, nå...fange hverdags historiene deres. Må bare gjennom fjellene som er nesten helt dekt med snø. Fjellene som reiser og strekker seg mot himmelen grå lys, hvit grå også mørkere blå. Fjellene som fører meg til landet deres.

...

Jeg møter ham først i gangen som går inntil kontoret til Ann Kristin. Han har med seg noe han vil hun skal fakse og noe hun skal kopiere til oss to, meg og henne. Noe han fant om fabrikken, han har ikke skrevet det selv men det er en del av hans forberedelse. Fordi han kan ikke snakke så mye, kan ikke bli lenge. Han skal rekke bussen som går ti over timen, rett på et annet arrangement.

Vi setter os ned og jeg ser at den fiolette orkidé står veldig fint til den vinrøde skjorta hans. ”Jeg må nesten ta bilde av deg, er det greit?” han smiler, samtykker og gjør seg klar. Dette har han gjort mange ganger før tenkte jeg. Selv om han har vært fabrikk arbeider og ikke foto modell.

Jeg tar frem video kamera, vil ikke miste noe, verken det som blir sagt eller ansiktsuttrykkene som stadig forandrer seg sammen med bevegelsene som blir tegnet i den tomme kafeteria luften.   

 Ann Kristin noterer og spør ham om de tingene hun vet jeg er her for å samle. Jeg, er en ”flue på veggen” med en videokamera som er større enn hodet mitt.

Det kommer to til, en til og to til. ”De siste to kommer samtidig som journalisten fra Åsenes avis” sa en av dem. Men han i det røde skjorte må gå, han har allerede en time forsinket fordi Ann Kristin klarte å sjarmere ham til å bli lengre. Men nå skal han: ”ja takk begge deler” ta bussen til et annet sted der han også vil være.

  Vi andre som blir, vi får baguetter, vidunderlig gullerotkake og vafler med blåbær og

  rømme på hvis vi vil eller brunost, som også er godt har jeg hørt.

Hun av de to siste som kom hadde med seg en splitter ny hvit silke truse som en mennene sier det var det jentene brukte som søndags truser. Venninnen hadde med mange lyse blå truser og diverse topper godt, godt brukt. En av mennene hadde med en splitter ny super ull undertøy som jeg har mest lyst til å ta med meg hjem til eget bruk og ikke integrere det i det arbeidet jeg skal gjøre for museum.

  I løpet av dagene kommer mer og mer tøy. Jeg kjenner en varme stige i kroppen akkurat som alle plagene var på meg samtidig. Ute regner det av og til, store hagle kuler som lager et tørt melodi.

Se på alle de lysblå trusene! ”-Å jeg ser dem alle sammen hengende fra taket”.

Først så jeg dem dandert på en hvit bakgrunn som sommerfugler på vei opp mot himmelen festet med gull tråd. Nå ser jeg dem påkledd i rekke oppover beina til min yngste datter...

 Maria Rodrigues, Nov. 2008

_____________________________________________________________________________________________

I oktober besøkte Rodrigues Salhus for første gang. Slik beskriver hun møtet med stedet:

”Lokalene er mørke. Ikke sånn som jeg først så de på bilde. Her er det meter på meter med maskiner. Maskiner jeg ikke har sett før. Maskiner som gjør ting jeg ikke viste det gikk an for en maskin å gjøre.

Det er kalt her også. Tiden står stille og sjelen av rommene er så å si ikke til stede. Jeg forrestiller meg lyder av maskiner i full gang som nesten overlapper latteren og praten som innimellom stikker seg frem. Kaffelukten som blander seg med lukten av ull, sau og urin. Det er ikke sånne lukter her nå. Det lukter bare betong og litt maskin olje. Også er det mørkt ,og litt kaldt.

Har det alltid vært så mørkt? Hvordan var det å jobbe under disse forhold? Hva kostet strømmen? Var sjefen raus med lys og varme til sine ansatte? Ble de varme av å jobbe? Eller ble de stive i kroppen av de samme bevegelsene?

Sovnet de i duren av maskinene? Eller ble de nesten døve sånn at da de kom hjem hørtes barneskrik og samboers kjefting som honning for sjelen?

Jeg lurer på mye jeg. Jeg vil spørre om mange ting. Men de er ikke her. Maskinene bak maskinene. De levende maskinene som puster elsker arbeider og eldes. Maskinene som gir liv og mening til det som bare er.

... de får et ansikt, en kropp og de forteller historier. Jeg ser dem på læret, i stor format på veggen...

Prosjektet tar form

Rodrigues prosjekt på Norsk Trikotasjemuseum vil ta utgangspunkt i fortellinger fra de som har arbeidet ved anlegget og produktene de laget. Anlegget har sendt ut en pressemelding der de oppfordrer alle til å sende inn sine gamle eksemplarer av Krone Maco-undetøy. I november reiser hun tilbake til Salhus for å intervjue tidligere ansatte. 

Les pressemeldingen her: Me vil ha underbuksa di!