Kalle Grude på Neptun sildoljefabrik/Norsk Fiskeindustrimuseum

Neptun sildoljefabrik

Neptun-anlegget ligger på sørsida av Hadseløya, lengst sør i Vesterålen. Den lille Svinøya, tvers over havneinnløpet til Melbu, er nesten fylt opp med tekniske installasjoner - fabrikkbygningene og oljetankene troner i landskapet.  Her har silderåstoff blitt losset, steamet, separert og tørket til mel- og oljeprodukter gjennom flere generasjoner, her har den industrielle bearbeidelsen av fett og tørrstoff fra havets sølv gitt opphav til arbeid og penger, kombinert med kvit røyk og ei karakteristisk, gjennomtrengende lukt.

http://nofi.museum.no

Kalle Grude

Kalle Grude. Billedkunstner, utdannet ved Arkitektskolen i Oslo og Statens Kunstakademi. Arbeider i en konseptuell tradisjon og i diverse medier. Aktiv på kunstscenen siden slutten av 1980-tallet. Har de siste årene gjort arbeider i grenselandet mot arkitektur, f.eks formgitt marmortaket på den nye Operaen i Bjørvika (m. Jorunn Sannes og Kristian Blystad). Siden 2004, professor i kunstfag ved Bergen arkitektskole. 

http://kunst.no/kallegrude/

Kalle Grude besøkte anlegget i februar sammen med Grethe Meyer Iversen. Han forteller:

Oppdraget

Takk for fine dager i Melbu! Turen opp med tog, båt, buss og ferge var en opplevelse. Turen nedover med ”Nordstjernen” til Trondheim var et kulturminne i seg selv, og egnet til å fordøye inntrykkene.

Det er flere grunner til at jeg er glad for å bli med på et kunstprosjekt som er en del av ”Kulturminneåret 2009”, og at det ble Melbu. Det første henger sammen med at jeg de siste årene har vært med i styringsgruppa for Norsk kulturråds kunstprosjekt: ”Museale forstyrrelser” som vel er forløperen for dette prosjektet. Det andre henger sammen med at moren min er fra Ballstad og at vi bodde i Bodø fra jeg var 12-18 år gammel. På 70 tallet var planen å flytte til Myre, men det var ikke arbeid å få. Jeg har venner i området, men til Melbu kom jeg aldri. Jeg skal ikke skryte på meg å være nordlending, men man gjennomlever ikke puberteten i Nord-Norge uten å bli merket av det.

Melbu

Historien om industrialiseringen av Melbo på slutten av 1800-tallet, via nedgangstida på 20-tallet, krigen, og fram til konkursen i -86 er fantastisk lesing. Desto mer interessant har det vært å oppleve stedet, den restaurerte storgården til gründeren og nessekongen Christian Fredriksen og det mektige sildoljeanlegget på Svinøya. For en besøkende er det å komme inn i en tom oljetank, 26 meter i diameter og like høy, svimlende. Med det hvelvete taket og en sirkulær åpning i midten føltes det som å komme til et industrialismens Pantheon. En konsert her med etterklang på over 20 sekunder må være en unik opplevelse. I det hele tatt er anlegget med sine enorme tanker og rørgatene på kryss og tvers et eventyr å vandre rundt i. Mye er tydeligvis gjort for å holde ved like bygningsmassen, men mye gjenstår. Museet har en instruktiv, men relativ beskjeden basisutstilling med fotografier og tekst. Da det meste av produksjonsutstyret ble solgt til Marokko ved konkursen i -86 er store deler av bygningsmassen ledig.

Museet

Det er tankevekkende at det nasjonale fiskerindustrimuseet for en så historisk-, samtidig- og fremtidig viktig næring ikke er tildelt mer midler i løpet av sine 18 år enn til å dekke de aller nødvendigste reparasjoner. Per i dag er museet et delvis istandsatt skall av en tidligere sildoljefabrikk. Riktignok, etter min mening, med et stort potensiale som museum, som magnet for besøkende og som en ressurs for lokalsamfunnet. Det er fristende å se for seg hvilke mulighetene som kunne åpnet seg med ambisjoner et norsk fiskerindustrimuseum verdig. Å ta tak i det er ikke min jobb her, men siden jeg underviser ved Bergen arkitektskole slår det meg at museet (som bygningsmasse og drift) satt i en næringspolitiske sammenheng, kunne vært en spennende semesteroppgave for en gruppe studenter. Forhåpentligvis kunne det vært nyttig for museet også. Fargesetting av tankene, som nå skal sandblåses og males, kunne vært en aktuell oppgave for en kunstner.

Hva kunne jeg ha gjort?

Som sagt, sildoljeanlegget står der som et ruvende kulturminne med alle sine muligheter for nytt liv. Det viktigste produksjonsutstyret er borte, men produksjonsprosess og maskiner kan sikkert illustreres. Det er heller ikke på det området jeg brenner for å gjøre noe. Produktet, sildolja, som råstoff for andre industriprodukter, er et spennende tema, men først og fremst blir jeg som besøkende, interessert i de som en gang jobbet her. I basis utstillingen ser vi fotografier av arbeidet på havet og i mottak. Det er instruktivt og interessant, men det er først når jeg kommer til et unseelig fotografi av arbeiderne på Neptun at jeg ser hva jeg leter etter. Er det fra 20-tallet? I alle fall står de der, oppstilt í en tett klynge og myser mot kameraet. Her kommer vi tett innpå mennesker med ansikter og kroppsholdning preget av slitet på fabrikken. Det slår meg at den historien er viktig å fortelle i dag hvor livet, til sammenlikning, flyter som en kork på oljeøkonomien. Jeg går ut fra at museet har flere slike portretter i sitt bildearkiv. Muligens finns det også slike fotografier på private hender. Å jobbe med dette materialet hadde vært en måte å nærme seg næringens sosiale kulturminner.

Hva jeg kan gjøre

Det finns en annen inngang til dette temaet. Det er den nord-norske språket. Når jeg går rundt i fabrikkens kulisser er det lett å forestille seg lyden av arbeid og kjeftbruk smelle mellom veggene. På samme måte som den, naturskjønne men barske, nord-norske virkeligheten har satt sitt preg på mennesker, har den odlet et folkelig nord-norsk språk av barske ord og uttrykk. ”Vett og uvett” er den klassiske kilden, men det folkelige nord-norske språket med kraftuttrykk og bannskap lever i beste velgående. Arthur Arntzens beskriver dette gjennom et utall av bøker. Innimellom ramsalte historier om Oluf, ho Emma, han Lars og andre leverer han kjærlighetsærklæringer til denne folkelige kulturskatten:

”...E det nødvendig å bainnes, spør nokken. Ja vesst, e mett ærlige svar. Hær nord har vi, ofte som einaste utvei førr å lætte på det som kokte og sprængte på i sjæl og sinn, tydd tell de sterke ord. Ord vi følte ga litt utløp førr det som raste inni oss, særlig når vi skulle knuges einda meire ned. Vi baintes i avmakt over sjukdom, fattigdom, usseldom og over fogd og fut. Baintes i tung sorg når den store uløkka va ute. Eiller også i pur glæde når løkka en sjeilden gang gliste tell oss...”

”...Sterke ord og bainnskap e bevis på språklig fattigdom, e det også blitt sagt. Jåssprat! Hær, i en laindsdel med mangel på lærd skolering, va vi nøydd å lage våres eia språk. Heimavla, javæl, men ikkje fattig! Ord va faktisk det einaste vi ætter kvært blei rik på. Vi hadde ikkje fela og kuinne lage pols og springera, eiller utstyr tell rosemaling. Mæn vi laga språklige symfonia og maleriske kruseduilla med ord og uttrøkk, påvirka som vi va av sjydrefset fra storbåra, frostmånen over himmeltindan, flammen i vindlyset, fargan i rægnbogen og gnister av nattsola. Du skal leite forgjæves ætter en sånn ordrikdom ainner plassa hær i laindet, korr den ængelske ”dialækten” e blitt meire fræmælska ein våres eigne...”                                     

(Arthur Arntzen: ”Det svær æ på”, Det Norske Samlaget, Oslo 1992)

Det er dette materialet jeg har valgt å bearbeide i mitt forslag til en kunstnerisk kommentar til museet og stedet.Det tar form som et minnesmerke over fiskeriarbeidernes og nordlendingenes språkskatt og har tittelen: ”Gul liste”.

Mitt forslag

1.  En samling på 20 kraftuttrykk representerer Neptun-arbeidernes språklige flora og tidligere tilstedeværelse. Om  disse forlot fabrikken i 1986, slik produksjonsutstyret og produktene har gjort, så lever språkbruken i beste velgående der arbeiderne nå er, akkurat som den gjør i hele Nord-Norge.

2.  Ordene er presentert på skilt som peker i 10 ulike retninger. For den som nærmer seg skiltet, fremstår det som skilt av den typen som viser navn, retning og antall kilometer til kjente byer. Først når man kommer nærmere ser man at det er en stedlig språkflora som markeres.

3.  Minnesmerket plasseres på det tankfundamentet som står nærmest det røde huset. Det produseres i galvanisert stål og aluminium med svart tekst på gul bunn. Kunstneren monterer arbeidet. Museet bekoster fjerning av tankrester og evt. oppussing av fundamentflaten.

4.  Skiltet på toppen markerer tittelen på arbeidet: ”Gul liste”.