Hanne Tyrmi på Kistefos Træsliberi/Kistefos-Museet
Det gamle tresliperiet ved Jevnaker står nesten intakt, med sinnrike drivremmer for best å utnytte vannkraften. Siden 1996 har det vært drevet muesum her, som i tillegg til fokus på anleggets historie har en etterhvert betydlig kunstsamling. Hanne Tyrmi har besøkt anlegget og laget kunst av industrihistorien.
Foto: Bård Løken
Kistefos Træsliberi
Kistefos Træsliberi ble etablert i 1890 av den visjonærre forretningsmannen Andes Sveaas, og var i drift til 1955. Slipeapparatene var drevet av fossekraft overført med sinnrike drivremmer som gikk på kryss og tvers gjennom fabrikklokalene. Mestparten av inventar og maskiner ble værende igjen etter nedleggelsen. I 1996 åpnet museet og det gamle tresliperiet står nå som et nesten intakt minnesmerke over Norges tidligste industri.
http://www.kistefos.museum.no/
Hanne Tyrmi
Hanne Tyrmi er en kunstner som uredd bruker et mangfold av visuelle språk for å uttrykke seg. Hun er en visuell polyglot som lar skulpturer, installasjoner, video og foto invadere følelsene våre som vennlige virus. Arbeidet hennes smitter og frambringer en sunn motstand hos oss mot vår tids mismot (Gavin Jantes).
Hanne har besøkt Kistefos flere ganger og skriver dette:
Arvesølvet
Jeg tar tak i sammenhengen mellom råvarer, kraft, teknologi og produkt, og skal utvikle et verk med industrihistorien som bakteppe. For meg er dette ”arvesølvet” vårt: skogen, fossene og teknologien.
Norge er en råvareprodusent. Landet har alltid vært rikt på fisk, tømmer og malm, og gjennom tørking og salting,
sagbruk og smelteovner har vi bearbeidet råvarene. Etter at vi lærte oss å hente kraft ut av fossene, har vi utviklet teknologi for å videreforedle råvarene til stadig mer avanserte produkter. Et norsk industrieventyr vokste fram.
Kistefos tresliperi var et av mange slike industrianlegg som vokste opp i andre halvdel av attenhundretallet. Skog, vannkraft og teknologi var grunnlaget for en enkel produksjon av tremasse, som igjen var utgangspunkt for papirproduksjon.
I dag er det meste av den norske vareproduserende industrien borte, og selv om vi i de siste førti åra har pumpet opp olje og gass fra havet utenfor kysten vår, sender vi det mer eller mindre ubehandlet til Europa gjennom rør og på skip.
Kistefos har også for lengst sluttet å produsere papirmasse. Men bygningene og maskinene står der fortsatt, med skogen rundt, som håndfaste minner om en industrihistorie som en gang var.
