Bente Knudsen Sanden på Sjøllingstad Uldvarefabrik

A/S Sjølingstad Uldvarefabrik

Fabrikken startet sin virksomhet i 1894 og drev denne med framstilling av garn og vevde produkter fram til 1984. Det første bygget var i en etasasje, men gradvis ble anlegget bygget ut og rommet etterhvert både arbeiderboliger og butikk. Etter nedleggelsen fikk lokalt initiativ gjennomslag for bevare fabrikken som "en levende museumsfabrikk" hvor hele produksjonsprosessen fra råull til ferdige stoffer kunne presenteres for publikum. 

Foto: Bård Løken                                                               

Bente Knudsen Sanden 

 Bente Knudsen Sanden skaper sine arbeider innen en flere tusen års tradisjon,som fremdeles har god plass for innovative ideer og nye uttrykksformer. Kunnskapen knyttet til tekstile materialer og teknikker som gir mulighet til å bygge relieffer og skulpturelle kvaliteter er fremtredende i hennes arbeider. Hun utforsker grensene mellom forskjellige kunstneriske teknikker, beveger ser langs grensene og forsker på muligheten til å overskride dem for å finne nye rom.

Foto: To fotografer

Bente Knudsen Sanden har sin utdannelse med diplom fra Statens håndverks – og kunstindustriskole i Oslo ( nå Kunsthøgskolen i Oslo ) i 1985. Hun har deltatt på en rekke gruppe – og kollektive utstillinger, hatt separatutstillinger, utført utsmykkings oppdrag, hatt offentlig innkjøp og mottatt en rekke stipender. I 2008 ble hun tildelt Statens Garanti-inntekt for kunstnere.                                                                                                   

 Sol i sorg. Foto: Jens Hamran

________________________________________________

Bente skriver om sitt møte med Sjølingstad:

TANKENOTATER – i fra en prosess , skrevet i mellom 15.10.2008 og 15.10.2009

15.10.2008 møter jeg prosjektleder Grethe Meyer Iversen i forhold til prosjektet Fordums kraft - nytt liv , Kulturminneåret 2009. Det handler om industriminner i møte med vår tid. Dagliglivets kulturminner .

10 industrianlegg er valgt ut. Sjølingstad Uldvarefabrik blir min tilnærming til de utfordringene Kulturminneåret 2009 initierer. Et ønske om å aktualisere kulturminnene, engasjere til kulturvern, skape sammenheng …….. En gedigen formidlingsoppgave tenker jeg.

Aktualisere, engasjere , skape………..er offensive ord som forutsetter vilje og krever handling.

Dette er ikke statiske begreper som setter minnene i bevegelse - og gjør de til noe annet en evigvarende repetisjonsøvelse.

Jeg har ved tidligere anledninger besøkt Sjølingstad Uldvarefabrik to ganger som turist. Videre kjenner jeg fabrikken gjennom samtaler med kollegaer som på ulike vis har hatt en nærmere faglig relasjon til stedet. Jeg vet nok, til å erkjenne, at det jeg vet, eller tror jeg vet, ikke er tilstrekkelig. Jeg er ikke historiker - og har heller ikke museumsfaglig bakgrunn. Min tilnærming til Sjølingstad vil basere seg på min erfaringsbagasje – og min kunstfaglige kompetanse. Opplevelse er ingen teknisk øvelse. Det handler om å slippe taket, og tillate seg å bli berørt.

Å finne et ide-grunnlag, og å bygge en idé, er en tidkrevende prosess. For meg handler det grunnleggende om tid. Tid til å bli kjent med stedet . Tid til å tenke. Tid til å fange en fornemmelse – og få mot til å rendyrke den.

Fortiden er uløselig knyttet til fremtiden. Jeg hører til de som mener at kjennskapen til kulturarven gjør oss til helere, og derfor glimtvis til ”lykkeligere” mennesker. Vi lærer tilsynelatende ikke lenger av historien. Folk fordyper seg ikke i emner. Vi har ikke tålmodighet. Vi leter etter lykken i feil retning.

1 . Ord og begreper

Industrispor           =             Kulturminner         =          Levende museum.

INDUSTRI   -    SPOR   -   KULTUR  -  MINNER   -   LEVENDE  -   MUSEUM

 
Det er mye fin tenkning i ordene. En kan lese bokstavelig, stole på at ordene betyr det som står der, eller man kan lese lekent. Det er fristende å gi seg over til arbeidet med å prøve å forstå ordene, skjønne hvordan og hvorfor de er skrudd sammen. Ta et ordspill for et ordspill.

Levende museum maner som begrep frem mange bilder.

Hva betyr det egentlig ?

Hva innebærer det ?

Er det en konstatering, eller en visjon ?

Er det dvelende, eller progressivt, eller dvelende og progressivt ?

Med hvilken frihet kan man søke i sin egen retning – og utvikle sin spesialiserte kunnskap i en slik

kontekst ?

Begreper kan forløse og engasjere, eller de kan kamuflere og sementere.

De beskriver en identitet ,definerer steders profil og er styrende for kommunikasjonen.

Jeg tenker at alt som eksisterer befinner seg i kontinuerlig bevegelse.

Er det ikke selvsagt at et hvert museum som eksisterer er levende, er tydelig tilstede,

meningsbærende i sin tid, basert på sin kompetanse ?

Kan vi komme unna det faktum at det er aktiviteten, ikke intensjonen, som ligger til grunn for formuleringene som legitimerer begrepsbruken ?

2. Minner

På et tidspunkt slutter minnene å være opplevelser basert på erindring. Minnenes overlevelses mulighet er avhengig av at de på et tidspunkt går inn i fremtiden som nedtegnelser.

 
Verden nedtegnes , bevares og huskes – men hvilken verden ?

Når historien er fanget, vil den bli borte visst den ikke bringes tilbake til livet.

Hva hadde skjedd, om vi bare for en stakket stund, lot fornuften være drømmende og fantasien beregnende ?

3. Tilnærming

En bekk, en fabrikk, et samfunn.

Mange historier veves sammen på Sjølingstad, konkret – og i overført betydning. Motsatt vei deler det som var seg opp i flere mulige fortider og mange små fortellinger.

Det handler om naturressurser og kulturlandskap. Om religion. Om samfunnsbygging, fellesskap og forskjeller, arbeidsliv og livskvalitet. Om kvinne arbeidsplasser, og om industrialiseringen av Norge.

Jeg vet ikke hva jeg vil finne på Sjølingstad.
Jeg vet hva jeg ikke vil. Jeg vil ikke repetere meg selv og gjøre noe som er lettvindt og sentimentalt.
Skal det hele ha en hensikt må jeg finne noe jeg kan legge meg på hjerte. Noe som er viktig. Noe som
berører noe essensielt.

4. Besøk Sjølingstad Uldvarefabrik - Tur

Jeg kjører fra Nissedal, via Kristiansand, tar E 39 vestover ca. 10 km forbi Mandal. Jeg svinger av fra hovedveien. De siste kilometerne inn mot Sjølingstad går på en smalere grusvei. Den geografiske ramma, et isolert sted sør i landet, gjør det mystisk på en fin måte. Jeg kjører gjennom en liten Sørlandsby i miniatyr, disponentens hus og arbeiderboligene. Du vet når du er framme. Den røde mursteinbygningen og bekken er ikke til å ta feil av. Et industrisamfunn. Et lite lokalsamfunn.

Jeg ankommer Sjølingstad 28.10.2008 - klar luft, blå himmel, lav sol,  høstfarger - og et fantastisk lys.

Bekken, Sjølingstad bekken. Den viktigste faktoren, nest etter August Hovens ville drøm og sterke
vilje, til at Sjølingstad Uldvarefabrikk i 1894 ble etablert akkurat her. Denne tilsynelatende lille bekken,
som i sin ferd mot havet, i mer enn 150 år har gitt kraft til en rekke virksomheter langs vassdraget, men ingen andre på størrelse med Sjølingstad Uldvarefabrikk. Fortsatt benyttes vassdraget til fabrikkens kraftproduksjon.

Jeg sitter fortsatt i bilen.

5. Sjølingstad Uldvarefabrik – besøk.

Jeg visste det. Stedet er fylt med mentale bilder.

For ikke entydig å bli fanget av følelsene har jeg bestemt meg for å gå bredt ut. Akkurat som en helt vanlig ansvarlig etterforsker tenker jeg. Ikke for ” å vanne ut ” men for å kunne velge bort, for å konsentrere. Finne et kjernepunkt. Tiden har lært meg at graden av kunnskap er avgjørende for hvor fritt jeg kan sjonglere.

Profesjonell distanse er en ting…..her fanges du av evige øyeblikk.

Jeg kan bare håpe at det vil skje noe i mellomrommet mellom disse to tilgangene. Tankene, ideene bølger fram og tilbake. Jeg vet at det er i mellomrommene det skjer.

 Jeg hadde et ønske om å følge en skoleklasse på sin oppdagelsesreise, med formidler, gjennom anlegget men ….
Av ulike årsaker er det på dette tidspunktet begrenset drift ved Sjølingstad. Det er bare aktivitet på
veveriet, på filten og på nuppe rommet. Nupperommet. Et ord . Sansbart. Du glir inn i forestillingene. Neste gang kan det være en teknisk innretning, et lydbilde, gammel lukt eller usynelig damp som gjør at tankene mobiliserer og går i gang med å pløye ny mark.

Inne treffer jeg Judith Sæland Nilsen som er museums pedagog, for tiden fungerende daglig leder. Ansettelses prosessen for ny daglig leder pågår. Jeg møter Ellen Foss på kontoret.

På veveriet møter jeg Gunnveig Helland og Johan Dahl. Sjølingstad er i gang med et opplærings- og dokumentasjons prosjekt i samarbeid men NHU, Norsk Handverksutvikling ,med Johan Dahl som tradisjonsbærer i prosjektet. Kunnskaps – og kompetansesikring, en fullstendig rapportering, i ord og bilder, om virksomheten på veveriet. Det er ikke mulig å nærme seg denne kunnskapen uten praktisk erfaring. Så blir det opp til menneskene i fremtiden å nærme seg nedtegnelsene med ydmykhet. Med erkjennelsen om at det er gjennom praktisk erfaring man utvikler og forfiner sin følsomhet, styrker sin evner og erobrer fortrolighetskunnskapen som driften ved Sjølingstad Uldvarefabrik er avhengig av.

Liv Jensen, som i dag tilbringer dagen i nupperommet med kanting av ullteppene, kommer innom. Vi prater om løst og fast, på kryss og tvers i pausekroken i det ene hjørne, lengst inne i veveriet. I filten og vedlikehold har Achilleus Tuinder sitt domene. En håndfull mennesker som holder hjulene i gang på Sjølingstad Uldvarefabrik. Alle med sine ansvarsområder, men med fleksibilitet til å gi hverandre assistanse der behovet måtte melde seg.

Jeg tenker, hvor mange er det som egentlig vet hva disse menneskene holder på med ,og hva de i bunn og grunn må mestre ? Dette er ikke bare kunnskap – det er spesialisert kunnskap .

De skal videre i sitt arbeid, og jeg i mitt prosjekt .

Jeg blir gående å funderer på om annonsen som ble rykket inn i I ”Lindesnes” for 23 / 1- 1895, da August Hoven slet med å få tiltrekkelig aksjekapital til nødvendige investeringer, ved oppstarten av fabrikken, fortsatt kan ha sin gyldighet. Følgende stod å lese:

”Da folk i alminnelighet har lite kjenskap til Uldvarefabrikken  i sin helhet skal vi tillate oss å gi noen veiledende opplysninger for dem som vil beære oss med sin søkning.

Vi vil først henlede oppmerksomheten på  spinneriet , hvortil vi mottar ull og filler til spinning av vevgarn, strikkegarn og vevgarn. Varer som kun skal……………………….”

Etter å ha fått forsikringer om at de ikke låser og går for dagen, før de har lokalisert meg - og fått meg innlosjert i disponentboligen, tar jeg stedet nærmere i øyesyn på egen hånd. Jeg gir meg i kast med bygningsmassen. Det er tomt og på grunn av redusert drift relativt stille. Allikevel omfavnes jeg av lydene, lukten og menneskene som var, fra første skritt - og fra første tanke.

Lydene. Alt har sitt språk. Det ene forholder seg ofte til det motsatte. Konkurransen mellom bekkens klukking,  buldrende, brusende, rennende vann og maskinenes dundrende repeterende lyd. Stillheten er kanskje den mest følsomme av alle lydkilder, den favner om alle hverdagslydene som aldri har forsvunnet og som støyen stjeler fra oss.

Jeg leter meg fram, hus for hus, etasje for etasje, avdeling for avdeling.

På hver sin plass er det strukturert og samlet. Jeg tenker at produktene flyter gjennom etasjene fra avdeling til avdeling. Vasking, farging, karding, spinning, tvinning, hespling, spoling, renning, veving, appretur/nupping: valking vasking, tørking og ruing. På hvert stoppested underveis i denne sammenhengende produksjonslinja , jaktes det på renhet – i betydningen maksimal kvalitet. Menneskene, maskinene og avdelingene jobber i forlengelsen av hverandre, i total avhengighet. Resultatene frembringes gjennom nøysom jobbing og samspill mellom en rekke enkelt faktorer for å oppnå et felles resultat. Presise og sansebevisste handlinger prisgitt kunnskapen som ligger i den enkelte arbeider. Det er graden av kunnskap som skaper mulighetene - og motsatt vei forårsaker begrensningene. Kjernen til dette unike er kunnskapen.

Ellen fra kontoret følger meg ned til disponentens bolig. Et menneske med et varmt hjerte og en oppriktig bekymring for hvordan denne kvelden og natta ville forløpe. For å gjøre en lang opplevelse kort – det ble mer enn kaldt og når kulda virkelig slo inn ble det fuktig også. Pussig nok, doggen og påfølgende fuktighet fikk meg til å tenke på noe jeg hadde lest i boka til Magnus Skaar, Sjølingstad Uldvarefabrik 1894 – 1984:

 
”Når det var kaldt om vinteren var det mange ganger problemer i spinneriet med å få maskinene i gang om morgenen. Det måtte også være litt fuktig luft for at partiene skulle gå godt. Var det for tørr luft , måtte de sette inn varmeapparater som var tilkoblet stim. De hadde som merke at visst vinduene dugget, så var det passelig luftfuktighet ”.

Så alle opplevelser kan få sin betydning relatert til noe annet. Kvelden og natta ble tilbrakt fullt påkledd i soveposen. Jeg leste – og skumleste meg gjennom deler av Sjølingstad Uldvarefabrikk sin historie. Regien og iscenesettelsen, for erkjennelsen av ullfiberens uovertreffelige egenskaper og betydningen av tekstilindustriens utvikling i Norge, kunne neppe vært bedre. Vinterens første snøfall kom denne natta.

Jeg følger fotsporene til Johan opp mot fabrikken neste morgen, og tenker på alle de skrittene som ”er gått ” her før oss. Snøen har endret omgivelsen. Det er ikke vanskelig å forestille seg teglsteinsbygningen, ”det røde fabrikken ”, som en isborg i vinterlandskapet. Arbeidet, pågangsmotet og klokskapen som er langt ned i stedet er slående. Jeg går langs bekken, tar en runde rundt bygningene og kommer bak ”den gule fabrikken ”.

Det var her, forteller Håkon Skaar i sin bok, ” Minner fra Sjølingstad på 60-tallet ”, at vannet ble ledet ned til turbinen i noen store tre rør.

” Rørene var ca. en meter i diameter. De var laget av treplanker, som for ca hver meter var sammenbundet av kraftige stålbelter. Rørene var ikke helt tette , - spesielt det siste bratte stykket ned mot fabrikken. Her ble naturligvis trykket langt større, og vannstrålene kunne stå flere meter til værs her…….. Da kunne det bygge seg opp kjempestore og nesten uvirkelige is-slott, vide og kraftige i bunnen og med høye spisse tårn…..Vi hugget oss fotfeste i isen. Målet var selvfølgelig å komme oss høyest opp i tårnene………mista vi forfeste var det umulig å stoppe før vi var i bunnen. Her var det spennende og  - men også ganske skummelt og leke ……..”

Det tror jeg han på.

 
Jeg låser opp - og går inn i fabrikken.
Det er mange stemplingsur på Sjølingstad.
Orden og punktlighet var en selvfølge for August Hoven (1852 – 1911). Det krevde han av andre også. Tiden var en kostbar ressurs som ikke på noen områder skulle sløses bort. En tradisjon som ble videreført i tre generasjoner Hoven - August, Andreas og August igjen. Det var ingen som tvilte på at Hovens var nøye på tiden, det skulle være på minuttet. Noe som alle stemplingsurene også fortellerom. De ble installert i 1951.

 
….” Kort etter at stemplingsurene ble innført viste det seg at ikke riktig alle forsto hvorfor det skulle
gjøres. - En av de ansatte kom nemlig inn på kontoret en dag og sa : ” Jeg må gå litt før tiden i dag , men det skulle ikke gjøre noe , for jeg har nemlig fått en til å stemple ut for meg ! ”……..

 Historien kan leses i boka til Magnus Skaar, Sjølingstad Uldvarefabrikk 1894 til 1994.

Jeg har fått eget stemplingskort. Jeg stempler, i dag mest av sikkerhetsmessige grunner, og flytter kortet fra venstre til høyre side. Jeg er inne.

Jeg beveger meg oppover i etasjene. Følger lyden - , og kommer inn i spoleriet.

Johan er i ferd med å spole innslaget til Sjølinstad sine fantastiske ulltepper. ” Fugleteppet ”. Bomullsrenning, med ull som innslag. Nettopp dette ullteppet, inngår i dag ,i Sjølingstads visuelle profil. Man antar at mønsteret i sin tid ,rundt 1923 ,er kjøpt til fabrikken og altså ikke designet av en av fabrikkens egne destinatører.

Skyttelen slår fast – og bestemt fram og tilbake….Et vist antall kombinasjoner blir gjentatt, og danner en rapport. Rapport bygger på rapport, og skaper helheten i mønstringen. Fuglene på eiketreets grener .

For en kvalitet . For en tyngde , tekstil tyngde. Du fornemmer det med blikket – og det fyller en tekstilers hjerte med glede. All verdens teknologiske utvikling og effektivisering, kan ikke kompensere for den kvaliteten disse maskinene og den påfølgende framstillingsprosessen leverer. Kvaliteten er uomtvistelig.

Jeg tenker at om teppet ikke er designet på Sjølingstad, er det som skapt for stedet, som også var viden kjent, som grenda med den beste eikeskogen . Noe som også, sommer som vinter, gav arbeid og inntekter til bygda.

Filten har blitt et viktig supplement til driften av Sjølingstad Uldvarefabrik, men historisk sett har den ikke vært på Sjølingstad. Maskinene ankom Sjølingstad fra Flekkefjord en vinterdag i 1989 , ble lagret noen år, og så satt i gang av museumsfabrikken.

Filtavdelingen ligger i sokkeletasjen, og er Achilleus domene. Store myke ruller med løsfilt ligger side om side på arbeidsbordet ,klare til videre bearbeidelse . Løs filt , hard filt …. I dag krever produksjonen assistanse, Liv trør til.

Lag på lag bygges mattene til ønsket tykkelse ,ved at filten gjentatte ganger kjøres gjennom nålefiltmaskinen. Nålebrettets 4800 nåler går takkfast opp og ned , opp og ned, nålene gjør jobben, binder lagene sammen , for å oppnå ønsket kvalitet , tykkelse og fasthet. Resultatet er en balansegang, av riktig og jevn mengde ull og maskinens hastighet. Øvede blikk følger ulla gjennom maskineriet.

Det produseres filtmatter , kraftige filtmatter , matter til bruk i oljeindustrien.

Matter med en sugeevne19 ganger sin egen vekt . Et miljøvern produkt. Dette gjelder flere av filtproduktene. Fruktbare - og perfekte møter, mellom gammel kunnskap og samtidens behov. Det liker jeg.

6. Besøk Sjølingstad  Uldvarefabrikk – Retur.

Jeg vet ikke om det er mulig å besøke Sjølingstad uten å bli berørt av stedet. Jo, det vet jeg i grunnen godt , selvfølgelig er det mulig. Mennesker er mennesker. De kan godt reise til den andre siden av jorda for å finne inspirasjon, for meg holder det å reise til Sjølingstad.

Det er et eventyr som ble betalt av et utrolig imponerende slit.

Men jeg leter fortsatt. Etter kjernepunktet. Det punktet som rommer alle punktene, som binder sammen det jeg ikke ser, og som er uløselig knyttet til det som jeg ser, som er så tydelig, så kraftfullt og monumentalt tilstede. Jeg tenkte meg dette som en observasjon, men kanskje er det et eksperiment ? Kanskje er det øynene mine det er noe galt med ?

Hvordan  realisere fortiden i dag ? Hva er viktigst ?

Ingen kan gjøre alt på en gang, men noe kan en gjøre – mange ting kanskje – men ikke alt på en gang. Det er mer enn 20 år siden bevaringsprosessen på Sjølingstad startet. Så derfor, med fare for å bli arrestert.

Bygningsmassen har vært - og er vedlikeholdsmessig et pengesluk..
Maskinene opptar mye oppmerksomhet og kapasitet. Den autentiske produksjonslinja sier mye, men kan fortelle mye mer, avhengig av hvilken kontekst den settes i.

Tekstilprøvene er tause, men ikke innholdsmessig uaktuelle.

Å prioritere betyr å velge bort, men …..inviteres vi ikke hele tiden til å tenke fritt ?

Jeg kan ikke fri meg fra tanken.

Hva om menneskene, prøvebøkene og produktene hadde laget like mye lyd som maskinene ?
Hadde de da blitt tatt tak i - og vektlagt på en annen måte ?

Finnes det et kjønnsaspekt i det faktum at dette ikke er blitt gjort ?

Jeg tenker meg at magasinene burde ligge ”midt i ”, vært en del av Sjølingstad Uldvarefabrik sitt pulserende hjerte. Litt som onkel Skrues pengebinge.

Det er kilden. Vi kan hente ut, og sette tilbake, lage dialoger. Den er stabil, men må aktiviseres i forskjellige sammenhenger for å ha en verdi.

Prøvebøkene og produktene forteller noe – får mening gjennom sin materialbruk, sin funksjon, sin form eller sin dekor, eller mangel på sådan. De forteller om produksjon, om desinatørene, om kreativitet – om en periode, et stiluttrykk, om tradisjoner, og ikke minst om konvensjoner. Det er i dette materiale prosessens muligheter kan tolkes. Alt sammen er resultater av den intime - og mystiske pakten som står mellom menneskene og maskinene.

Tankene jobber i stikkords form. Rå kraft og sterk vilje. Hardt arbeid. Tidsriktig satsning.

Lokalt initiativ. Global gyldighet. Fleksibilitet. Tidsånden. Det menneskelige potensial, viljens mekanismer. Naturressurser. Menneskene og maskinene. Bevare og betro.

Dette vil fortsettelsen fortelle mer om. 

7. Bevare og betro.

Kulturminneåret 2009 reiser selv spørsmålene :

Hva er verdt å ta vare på ?

Hva er verdt å huske ?

Jeg tenker , er det mulig å få disse to til å samsvare ?

Hva er det som etterlater de sterkeste avtrykkene i våre liv ?

Er det mulig å fange tidens forgjengelighet ?

Vi velger oss noe , foretar et valg og sikrer dem mot ødeleggelse.

Med hvilken hensikt - og i hvilket perspektiv ?

Vil det gjøre noe til eller fra ?

Vil noen gidde å se ?

Jeg tenker at det å bevare er å betro.

Det er historieskrivelse - og beskrivelse ,en forandring og en gjenskapelse av det som var.

Jeg tror  det er vanskelig å vite hva forbindelsen er mellom det nødvendige - og det overflødige.

Derfor tror jeg tanken om å samle ”representativt ”, innebærer mange utfordringer.

Omfattende og komplekse museumsfaglige prosesser.

Jeg tenker på museene som minnearkiver .

Bevaring av et kollektivt minne som bare museene kan verne om . 

Et kunnskaps depot , som tilhører fortiden og fremtiden , mens livet utspiller seg i et temporært rom i mellom fortiden og fremtiden.

Hver samtid blir gitt en mulig erfaringshorisont bakover og framover.

En fortelling om tiden , - gjennom tiden , som legger igjen noen spor langs veien, som får oss til å huske - og minner oss om det vi ikke har opplevd. 

Jeg vil ikke bli frarøvet muligheten til å lese sammenhengen.

Jeg trenger minnene. Jeg trenger minnenes tankevekkende historier.

Museene representerer en tilrettelagt virkelighet vi som betraktere bringes inn i , som en regi , som noen har lagt opp til.

Noen ganger tenker jeg at vi er så opptatt av objektive analyser ,at minnene og virkeligheten går forbi oss , eller sementeres i kravet knyttet til dokumenterte fakta, og lineære opplevelser.

Det er jo ikke sikkert at verden er så entydig som de faktiske forholdene påberoper seg å dokumentere.

Kvalitet er et ufravikelig krav , men jeg tror at det subjektive må mer fram .

Det er jo ikke slik at det subjektive bare handler om følelser og månetitting, og at tenkningen – og kunnskapen utfolder seg på andre områder.

Sansningen finnes også i en tydeligere og mer ukomplisert versjon.

Fortroligheten til den store fortellingen som har gått sin gang , er kanskje ikke like objektiv - og allmenn i dag.

Samme hvor iherdig vi måtte forsøke, vil vi aldri bli i stand til å bevege oss tilbake til fortiden.

Kanskje burde vi se vår egen tid  som et utgangspunkt vel så mye.

Jeg tenker at , fra vår egen tid til fortiden, må være grunnaspektet i måten å tenke på.

Bygge nye referanserammer for foreldede systemer og livsvilkår i industrisamfunnet.

8. Rå kraft , sterk vilje , stort mot !

Sjølingstad Uldvarefabrik startet som en utenkelig tanke , men viste seg å bli en tidsriktig satsning .

Uten stort mot - og en ukuelig vilje, ikke minst fra August Hoven (1852 – 1911) sin side, hadde ikke dette vært mulig.

Sjølingstad Uldvarefabrik er en kraft demonstrasjon , et kraft sentrum.

Konkret, men også i overført betydning , som noe dypere og mer mangfoldig. Som noe eksistensielt.

En samling av krefter , som ikke bare angår hverandre , men er i slekt med hverandre ,og hører til i samme handling.

NATUR   x   MENNESKER   x   MASKINER   med   KRAFT  som  fellesnevner

I mitt hode, forutsetter dette spennet ,dialog mellom ulike grupper mennesker , fagkategorier.

Derfor fremstår Sjølingstad Uldvarefabrik , for meg ,som et åpenbart interdisiplinært samarbeids prosjekt . Jeg tenker at gjennom overføring – og deling av kunnskap innenfor et tverrfaglig fora, vil nye problemstillinger formes fra innsiden , få vokse og utvikle seg i nye og uventede retninger. Slik vil Sjølingstad Uldvarefabrik , med sitt  potensial ,i større grad bli satt i stand til å utfordre oss - og gripe inn i våre liv på  en ny og uventet måte.

Industrieventyret som Sjølingstad Uldvarefabrik  var en del av, er over. Det er et fantastisk sted, og et bemerkelsesverdig sted.

I jakten på Sjølingstads sjel ,stedets ånd, eller om du vil, kjernepunkt eller hemmelighet , leter jeg etter ord og formuleringer som kan rydde i kaoset , og systematisere tankene , og betone essensen av de opplevelsene og den tankevirksomheten stedet - og fabrikken gir.

Rå kraft , sterk vilje , stort mot , er slik jeg ser det , noe av kjernen i Sjølingstads univers.

Jeg vet ikke , men jeg liker å tenke at det er her erfaringene ligger ,det som binder sammen  resultatene og den menneskelige innsatsen.

Dette er det verdt å tenke på .

Dette er det verdt å legge seg på hjerte

9. Tiden , Menneskene, Livet

Baroline , Olene, Ragnhild, Gustava, Martine, Karen, Regine, Mina, Gunelle, Gunvor, Mathilde, Gjertine, Inga, Trygve. Augusta, Gabriel, Tomine, Godfred, Thomas, Emilie, Ole, Anders, Søverine, Tobine, Malene, Erling, Andreas, Nils, Alfred, Marie, Fredrik, Stian, ………

Alle nevnte, var blant de ansatte ved fabrikken de første 20 årene av virksomheten, men hvem var de egentlig ? Sjølingstad rommer livshistorier til helt ukjente mennesker.

Ønsker vi egentlig å vite noe om alminnelige mennesker i dag ?

Jeg velger å tro at de var drevet av nødvendighet - og gleden over muligheten fabrikken gav. Arbeidet

var inngangen til en annen verden. Ikke minst for kvinnene. Fabrikken endret det sosiale livsmønsteret og det kulturelle spillerommet

I 1894 ble Sjølingstad Uldvarefabrik etablert . Med mer enn 11 ti-år, et betydelig mellomrom , er tidspunktet atskilt fra vår tid . Mye vann har rent i havet i løpet av denne tiden.

August Hoven ( 1842 – 1911 ) beskrives som en spesiell person, med en dyp religiøs natur.

August Hoven var Haugianer. Hensikten var, i Sjølingstads sammenheng, å forene troen og livet i et praktisk virksomt liv . Å bygge samfunnet ,og å skape samfunnslivet.

Bård Raustøl beskriver ,i sin hovedoppgave  / 2004, ” øvede Piger og dyktige Mænd ” . Menneske, teknologi og kunnskap ved Sjølingstad Uldvarefabrik1893 – 1920 , Sjølingstad som ei særpreget industribygd med sterke patriarkalske trekk .Han levner ikke tvil om at religionen og troen utvilsomt var viktige faktorer, for å styrke lojaliteten på fabrikken, med den hensikten også å øke arbeidsinnsatsen .

Det skapte fellesskap. Bygget bro mellom ledelsen og arbeiderne , mellom arbeid og fritid. Skape et hele, med felles forståelse av de kulturelle utfordringer - og gjeldende praksis. En ”oppmuntring” til samarbeid………

Var arbeiderne underkuet ,bedratt av tiden, med religionen som en del av rammeverket for driften av fabrikkens, og arbeidernes hverdag ? Ser vi, av den grunn, på arbeiderne som irrelevante, som noen som valgte feil ?

Det er jo ikke sikkert det var slik ,som det lett tenkes å være ,med første tanke, i et tilbakeskuende blikk.

For å fange konturene av hovedperspektivet , forankret i gitt tid , måtte jeg løfte blikket  og lufte fordommene, også mine egne. Fordi de ikke var forenelig, med det disse menneskene , gjennom  mitt dykk i Sjølingstad sin historien har vist – og overbevist meg om. Og fordi bildet, løftet fram det faktum ,at vi ikke kan løsrive menneskene fra tiden. Jeg kjente at jeg lett kunne bli svar skyldig i forhold til , hvem jeg er blitt til , formet av min tid. Ville jeg strekt til ? Ville jeg vært modig nok ? Hva er det som er oss

selv ? Hvor kommer min - , eller for den saks skyld din, generasjon ifra. Jeg tenker at vi til alle tider, har bedrevet tidsmessig livshåndtering.

I hverdagen reproduserer vi ofte bare de kulturelle betingede praksiser uten å tenke over det. Linjen mellom vekkelses- og arbeiderbevegelsen var en del av tidsånden. Jeg tenker at for noen var det et dypt og inderlig liv , for andre et ytre liv, levd i forhold til ”det normale”. Glemt kunnskap aktiveres. Jeg vet det jo. Aspektene knyttet til arbeid og religion, må leses i en større sammenheng, enn det som kan kokes ned til den enkeltes tro og eventuelle særegne Sørlandske pietistiske holdninger . Max Webers ( 1864- 1920 ) skrev i sin tid om dette i ” Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd ” . I følge Weber var  foreningen av  arbeid og religion , nytte og moral en viktig forutsetning for kapitalismens fremmarsj i de vestlige land.

Det er et stort og komplekst tema. Det er viktig og det er interessant.

Det tilhørte tidens parole.

Folket på Sjølingstad levde jo ikke atskilt fra verden. Sjølingstad Uldvarefabrik var både linket til – og en link til verden der ute.

Det er mange ting å undres - og forundres over i linjen mellom religion og arbeid.

Alt som blir brukt , blir også missbrukt.

Jeg skal vokte meg vel ,for ikke på noen måter, å idyllisere tidligere tiders slit.

Et daglig slit ,vår tids generasjoner, snaut nok er i stand til å fatte konturen av.

Hadde jeg levd tilbake i denne tiden, ville jeg helt klart ,hatt et mer nyansert syn på – og et mer motsetningsfylt forhold til fortiden. Men jeg har altså latt meg fascinere - og berøre av bindingen mellom tiden , menneskene og livet .Hva tidsånden kan fange, og på den annen side utløse av det menneskelige potensial, samt nevnte arbeideres umåtelige vilje til å leve. Deres evne til å takle livet var gjennomsyret av en uomtvistelig selvbeherskelse, og en imponerende karakterstyrke.

Det var jo ikke slik at disse menneskene flakket formålsløst omkring, og drev viljeløst avsted.

Hvorfor skulle ikke de ha et indre bilde av seg selv og sitt eget liv.

Komme seg ut, komme seg videre, ønske seg det beste for seg og sine.

Men det er noe med hovedperspektivet, som lå til grunn for etableringen av Sjølingstad . Det som handler om å se seg selv i en større sammenheng , viljen til å bære det personlige ansvaret , som berører meg sterkt. Menneskene bygget sine liv etter hvilke muligheter som gav seg. Arbeid og moral , handlinger og holdninger hang sammen, og påvirket hverandre gjensidig.

Et verdisystem som ikke lenger er gyldig .

Dette er Ikke foreldet, tvert i mot, tenker jeg . Det er i høyeste grad aktuelt og overførbart til vår tid.

Så får det heller være at mye av historien serverer oss moralske spørsmål.

Det  påminner meg om min plass på jorda.

Ting kan læres. Ting kan avlæres.

For meg, i lys av vår tid, er det et tankekors.

Fra samme periode møter du også menneskene gjennom ordene , språket som var gyldig på den

tiden . Ord til å smake på. Ord som gir ettertanker.

Ydmykhet , nøkternhet , nitidighet , måtehold, forsakelse , flid , pliktoppfyllenhet ……….

Forent i fellesskap……..

Ord som er borte .

I dag , stykkevis og delt ,eller helt ,erstattet med grådighet, egoisme , materialisme , kynisme……….

Forent i likegyldighet .

Jeg tenker, at vi i dag vet mer om å ydmyke eller å bli ydmyket ,enn ydmykhet.

En kan tenke på så mye, når en ruller seg rundt i Sjølingstads historie.

Mer enn fem generasjoner er gått siden Sjølingstad Uldvarefabrik ble etablert. Jeg vet ikke om hovedperspektivet har endret seg i samme tempo, men generasjonene arbeider intensivt i et perspektiv med glidende overganger.

Det er mange betraktningspunkter på Sjølingstads tidsakse. Hendelser og problemstillinger til å bli beveget - og intellektuelt utfordret av, i en slik grad at vi oppdager nye perspektiver hos oss selv og vår verden.

Bevaring av minnene alene er ikke tilstrekkelig . I så fall kan en lett komme til å hermetisere fortiden. Minnenes iboende erkjennelser og erfaringer ,skal en derimot , tror jeg, fremholde med den største frimodighet. Det er der de overførbare verdiene foredles ,gis en reell mulighet til å leve videre, og som kobler museene til den virkelige verden.

10. Sjølingstadbekken

Sjølingstad bekken gir meg en følelse av noe endeløst.

Sjølingstadbekken flyter - og  flyter , er i kontinuerlig bevegelse.

Den anerkjenner ikke grensene , binder sammen fortiden og nåtiden ,renner ufortrødent videre inn i tiden som kommer .

Gjennom Sjølingstadbekken endrer landskapsrommet seg , tidvis raskt, men også over tid, gjennom årstidene. Gjennom årene.

Vannet er tidløst.

Sjølingstadbekken er Sjølingstad Uldvarefabrik sitt eget kraftverk.

Et 11 metersfall i Sjølingstadbekken, rett bak fabrikkbygningene, er grunnen til at fabrikken ble plassert akkurat her.

Sammenlignbare målinger foretatt i Sjølingstad , Tyskland og Tsjekkoslovakia i 1927 viser at vannet ikke bare var bløtt, men usedvanlig bløtt ,og derfor ikke bare hadde en god , men en ualminnelig god kvalitet, til vasking , valking og farging . Dette var å regne som mer enn et frynsegode for fabrikkens resultater , ikke minst økonomisk.

For en bekk !

Vassdraget som bekken er en del av, har i mange sammenhenger ,gjennom tiden ,hatt stor betydning og vært en viktig del av livs grunnlaget for menneskene og dyrene. Den har gitt drikkevann, vært vaskevann og badevann .

Sjølingstad bekken inngår i et stort hele , som en livlinje gjennom Sjølingstadgrenda, men bekken har også sitt helt eget kretsløp.

Ikke minst fortalt gjennom betydningen av fisken og fisket.  Ålen og auren. Aurene som kom tilbake til

bekken , Sjølingstadbekken,  som gav de liv, er bekken også knyttet til den sykliske ideen om livet .

Kontrastene mellom bekkens eget kretsløp, og maskinene som beveger seg i en endeløs runddans med during og støy, skaper en følelse av forstyrrelser og fremmedgjøring , målt opp mot bekkens eget naturlige kretsløp , økologiske system.

Sjølingstad Uldvarefabrik er uløselig knyttet til Sjølingstadbekken.

Sjølingstad Uldvarefabrik er ikke bare et kulturhistorisk fenomen.

Det handler også om samspillet mellom menneskene ,teknologien og den naturen som har lagt grunnlaget for fabrikken.

Naturhistorie. Stedet har også en økologisk innfallsvinkel.

Det handler om pur natur. Natur som råvare og kraft.

En av vår tids største utfordringer.

Det er det verdt å huske.

Det er det verdt å reflektere over.

11. Trollmannen – og barnefryd på Sjølingstad !

Det som var foreldrenes arbeidsplass , var også barnas hovedlekeplass. Fabrikken definerte rammene – og la premissene for dagene til menneskene i det lille lokalsamfunnet.. Fabrikken blåste i fløyta når det var tid for mat – og når arbeidsdagen var over. Voksenlivet og barnelivet foregikk på samme

arena ,om enn med noe forskjellig fortegn. I dag hadde dette av sikkerhetsmessige grunner, ikke på noen måter vært mulig, men det var utvilsomt en levende overlevering av taus kunnskap til en ny generasjon. Det sier meg noe om hvor nært de levde hverandre . Voksne og barn inngikk i hverandres liv.

Håkon Skaar ,som vokste opp i denne grenda , skriver om det i boka ” Minner fra Sjølingstad på 60 – tallet ”. Fortellinger om dette, har også Magnus Skaar ,gjengitt i sin bok ”Sjølingstad Uldvarefabrik

1894 – 1994 .

Det er fascinerende lesing. Hvordan de gjennom årene gjorde seg kjent i bygningene, knyttet allianser med de tålmodigste arbeidere på de ulike avdelingene. Slik erobret de kunnskap om fabrikken - bygningene,  produksjonen, maskinene , produktene og etter hvert fikk de  innimellom delta i enkle arbeidsoppgaver. Det var selvfølgelig , da som nå ,mest spennende å være der de visste de ikke skulle være. Favorittplassen var ull-lageret , med alle sine huler , ganger , stupeplasser og gjemmesteder.

Gamle garnspoler , formet som kjegler , gjorde nytten som ålefeller. Kjeglene var gjennomhullet , så vannet rant ut ,men ålen ble liggende igjen Papirmålbåndene fra produksjonen, tjente til oppmåling i forbindelse med hyttebygging , lengdehopp , eller skihopp om vinteren. Fantasien var stor, og historiene er mange.

”…En av personene på fabrikken som vi hadde veldig lite å gjøre med , men som det liksom var noe mystisk med -  det var fargerimester Rølland. Jeg så i hvert fall på han som en nokså mystisk person som satt inne på et rom og blandet sammen noen farger. Det var litt rart med det, for det hendte jo stadig at bekken var både blå og rød og grønn, og vi fikk høre at dette var Røllands verk. Vi hadde ikke noe kontakt med Rølland, men vi kikket av og til på han på avstand. Det var faktisk slik at vi nesten regnet ham for en trollmann…..”

Dette er historier fra 60 – tallet, men også i fabrikkens tidligste år gikk barna rundt på fabrikken som de ville. I dag er barn en særdeles viktig målgruppe i Sjølingstad Uldvarefabrik sin formidlings virksomhet. Det er virkelig barnefryd , det har jeg sett og erfart ved mine besøk på fabrikken. I forlengelsen av dette , bakover i tid , er jeg blitt betatt av  det som sannsynligvis er fabrikkens første personalfoto fra ca.1889 . Også her er barna med . Kledd i små ull frakker ,kåper med beslag og pelsbesetning , kyser og duskeluer. Sentralt plassert - i all sin prakt er de med på bilde.

Hvorfor ? Pussig ! Fascinerende ! Og som om dette ikke var nok , topper de det hele med å plassere fire utstoppede fugler i forgrunnen. For meg er dette et veldig ladet, sanselig og fortettet foto, som på sin helt egen måte rommer mange fortellinger. Dessverre er ikke historien knyttet til dette bildet kjent.

Men jeg tenker :  Hva er det med Sjølingstad og barn ? Hva er det med Sjølingstad og fugler ?

12.Sjølingstad Uldvarefabrikk – fortellinger i renning og innslag .

Sjølingstad Uldvarefabrik var spesialister på drapé og kamgarns dresstoffer. Fabrikken produserte blazer – og kåpestoffer , dresstoffer , bunadstoffer ,”bondetøy ” og ”puttistøy ”, pledd ,ulltepper , møbelstoffer med mye mer…..Mange av produktene ble fulltreffere,og gode salgsvarer, eksportert til flere land, men også døgnfluer så selvfølgelig dagens lys ved fabrikken. Produksjonen – og Sjølingstad Uldvarefabriks betydning under andre verdenskrig, er et eget kapittel i fabrikkens historie. Papirtøyet , fremstilt av helt vanlig papir , i renning og innslag, hadde i mangel av noe bedre et stort anvendelsesområde. Sjølingstad Uldvarefabrikk hadde også en betydelig eksport av veve – og trikotasjegarn. Denne produksjonen tok seg opp mot slutten, etter hvert som bekledningsstoffene ble sterkt redusert. Ikke minst på grunn av store leveranser til Mandals Teppeveveri.

Tekstilindustrien foregår mellom to poler , teknikk og økonomi. Jeg tenker at når en ide dukket opp, var sannsynligvis de siste  to avgjørende spørsmålene som ble stilt :

Er det lønnsomt ? Er det teknisk mulig ? 

Etter 90 års virksomhet ved fabrikken, kastet ledelsen i 1984 inn håndkledet. Bedriften gikk ikke konkurs. Det var en styrt avvikling ,på grunn av dårlig lønnsomhet , behovet for store nyinvesteringer og usikre framtidsutsikter.

Når jeg tar på meg hvite hansker , løfter fram de syrefrie eskene og letter forsiktig på silkepapiret,

åpenbares fantastiske beretninger, fra – og om et mangfold. Tekstiler i avstemte farger , men jeg finner også sterke og heftige utbrudd av farger. Tekstiler sprunget ut av en tung livserfaring , et langt spenn av kunnskap , foredlet erfaring som i sum utgjør noe av kjernen i fortellingen om Sjølingstad Uldvarefabrik. Fortellinger i renning og innslag .

Det finnes et startpunkt. Det finnes en utvikling, og så ender det i noe helt annet. På en måte tenker jeg at Sjølingstad Uldvarefabrik måtte gi tapt ,som en konsekvens av en industriell utvikling, som de selv, gjennom egen virksomhet ,hadde bidratt til å skape.  Når andre land fikk anledning til å selge på vårt marked , ble presset for stort, og norsk produksjon for kostbart - om det skulle overaske noen.

Kapitalkreftene har skiftet ansikt gjennom tiden , men kreftene er i det store og hele de samme. Jeg har lest om en fabrikk, Sjølingstad Uldvarefabrik , hvor kvaliteten var det bærende. Jeg har lest om en fabrikk som , etter min vurdering, på en imponerende måte, har utvist stor fleksibilitet og evne til tilpassning for at driften skulle kunne fortsette inn i fremtiden. Til slutt ville virkeligheten noe annet. Jeg tenker at det er fantastisk at fabrikken klarte å strekke seg inn på 80-tallet ,og ikke ga slipp 10 år tidligere. Det er grunn til å tro at dette faktum reddet grunnlaget for drømmen om et fremtidig museum i Sjølingstadgrenda. Herfra - og videre var det ildsjelene som trakk lasset.

13. Røtter –  eller bare en tråd tilbake .

Da jeg var liten trodde jeg at mitt liv – og vårt liv , mitt liv sammen med mine foreldre og bror, startet når jeg ble født . Hele den verdenen, av levd liv, som jeg har røttene mine i, var utenfor mine tankers rekkevidde. I dag vet jeg at mitt liv startet lenge før jeg ble født. Slik gis  tiden mening - og livet settes inn i en sammenheng , tankene og fantasien får næring, det skapes en rytme inn i fortsettelsen.

I dag finnes der ikke mange mennesker tilbake, som har hodet fylt av erfaringer og minner, om livet ved  og rundt Sjølingstad Uldvarefabrik . Derimot er der mange, mange, veldig mange mennesker og familier, også utover det lokale og regionale ,som kan nøste seg tilbake til fabrikken i Sjølingstad grenda. Ikke minst med tanke på alle sørlendingene, leiearbeiderne, som gjennom årene valfartet på halvårlige - eller årlige turer til fabrikken med ull og filler, for å bytte til seg tøyer og garn. De kom til fots , de kom med hest, med rutebuss og drosjebil.

Den fjerne fortiden kan være nærmere enn vi tror.

” Aktiebrev no. 381 og 382 i Sjølingstad Uldvarefabrik , Mandal ”, ble i sin tid kjøpt av min oldefar Samuel Tronstad. Samuel Tronstad var født i 1857 i Vigemostad ,i nåværende Lindesnes kommune. I tillegg til å være sagmester, var han også predikant. Etter hvert ble han ansatt som fast forkynner for Indremisjonen , senere for Det norske Misjonsselskap. Han var en særdeles nøysom og praktisk mann. For å spare penger, valgte han selv ”apostelens hester ”. Om vinteren tok han skiene fatt mellom møtestedene. Samuel Tronstad kjøpte aksjene alt i 1894 , han var jevnt gammel med August Hoven , de hadde sammenfallende interesser i - og i forlengelsen av sin religiøse tro.

Jeg kan ikke fri meg fra tanken : Var de bekjente - eller i hvilken grad kjente de til hverandre?

Aksjene ble i sin tid overført fra mine oldeforeldre Samuel og Gurine Tronstad, til min farmor og farfar, Gerhard Knudsen 1878 – 1967,og Gina Tronstad Knudsen 1890 – 1983 . Min tante Elin, kan huske at hun reiste fra Fiskå og inn til Kristiansand ,sammen med sin mor, for å hente aksjeutbyttet Det var også disse aksjene , som i sin tid rett etter krigen , sikret min onkel Samma stoff til bryllupsdressen. Han ble gift med Aslaug, tante Aslaug ,født Manneråk, tidligere ansatt ved Sjølingstad Uldvarefabrik. I skrivende år , 2009,gifter onkel Sammas og tante Aslaugs dattersønn seg i sin bestefars bryllups dress .

Livet er en lang fortsatt historie.

14. ”så tjukt som en vegg”

Sitatet er hentet fra Magnus Skaar sin bok Sjølingstad Uldvarefabrik 1894 – 1994. ” Til Setesdal gikk det alltid mye vadmel, det brukes jo også til Setesdalsbunaden. Det er et tykt, stampet stoff, og de ville helst ha det ”så tjukt som en vegg” når de skulle ha det til vadmelsbukser. Dette sitatet møtte jeg tidlig i prosessen. Det er billedlig og utløste ideer.

Jeg tenkte at Sjølingstad konkret - og i overført betydning er et byggverk.

Fundamentere. Bygge. Steg for steg. Overtid. Bygge bærende

Jeg lekte med tanken om å bygge ”en vegg” av ull. Ulla som et gjennomgående material i produksjonen ved Sjølingstad Uldvarefabrik. Veggen som et symbol på noe bærende , noe beskyttende. Den kunne være massiv. Den kunne favne og omslutte. I vekst , forandring. Grassfrø lagt inn i filten under framstillings prosessen. En utetekstil, som lever med naturens skiftningene og landskapet rundt. En fortelling om ull. En fortelling i ull.

15. ”Medalje til fraflyttede arbeidere”

Mitt utgangspunkt er ikke fantasiens verden. Sjølingstad Uldvarefabrik er bevart som et teknisk kulturminne. I dette faktum fant jeg en invitasjon til å grunne over det som ikke er synlig. Vist det var mulig ville jeg løftet fram menneskene som var. Utbrukte og for mange, avskrevne medmennesker. For meg har det vært et sterkt – og livsmotiverende møte. Sjølingstad Uldvarefabrik har gitt meg ny innsikt.

Hovedsaken i tekniske revolusjoner er ikke maskinene, men menneskene. Det er kunnskapen som gir kulturminnene verdi . Kunnskapen lå i den enkelte arbeider.

Det er menneskenes tankekraft , handlekraft og arbeidskraft som foredler erfaringene  , som binder det hele sammen, får det til å fungere.

Derfor har jeg har valgt å la ideen ”Medalje til fraflyttede arbeidere ” summere prosessen og prosjektet Fordums kraft – nytt liv , Kulturminneåret 2009 / Sjølingstad Uldvarefabrikk .

K I L D E R

Statsarkivet i Kristiansand, Oddleif Lian,. Privatarkiv D 1180, Sjølingstad Uldvarefabrik.                                   Judith Sæland Nilsen, museumspedagog og fungerende daglig leder ved Sjølingstad Uldvarefabrik.
Thor-Gunnar Hansen, daglig leder ved Sjølingstad Uldvarefabrik 1998 – 2008. Nå regionskonservator, Vest-Agder fylkesmuseum.
Annemor Sundbø, mangeårig vev-lærer på Lista, tekstil kunstner , medlem av interimstyret for Sjølingstad Uldvarefabriks venner, eier / driver av Torridal Tweed, forfatter og kulturarv entusiast.
Magnus Skaar: Sjølingstad Uldvarefabrikk 1894 – 1994. Kulturspor, Industrispor fra Melbu til Lindesnes, Aschehoug
Håkon Skaar: Minner fra Sjølingstad på 60–tallet.
Kr. Fjeldsgaard: A/S Sjølingstad Uldvarefabrik 1894 – 1944 Mandal 1944.
Sjølingstad Uldvarefabrik – bevaring av et fabrikkmiljø v / Interrimstyre for Sjølingstad Uldvarefabriks venner 1988.
Thor N. Devig: Sjølingstad Uldvarefabrik, Sandefjord mai 1990. Videre framdrift.
Silje Romedal: Sjølingstad, fabrikken og bygda, særoppgave 2004.
Fædrelandsvennens klipp– og bildearkiv.
Birgitte Sørensen: ”Det sviver bra på Sjølingstad ” 2006 , hovedfag.
Birgitte Sørensen : Fabrikkarbeidere i streik. Arbeidskonflikten på AS Sjølingstad Uldvarefabrik 1936 – 36. 2003. Bård Raustøl: ” Øvede Piger og dyktige Mænd ”, Mennesker , teknologi og kunnskap ved Sjølingstad Uldvarefabrik 1893 – 1920, hovedf. oppg. 2004.