Statens kulturhistoriske eiendommer - SKE: et moderne kulturminnevern

Av Eirik Bøe, spesialrådgiver i Miljøverndepartementet

SKEs metode

“intet bygg er for lite stygt eller anonymt, hvis det dokumenterer en viktig side ved statens historie”

Kulturminnevern kan drives etter andre prinsipper enn ”oppholdende strid”. Kulturminnvernet har gjennom sin 150 år lange historie vist at det under gunstige forhold kan skapes orden og systematikk i utvelgelsen av de vesentligste sporene fra fortiden.

Jeg vil i denne artikkelen forsøke å beskrive en slik metode. Den avviker fra nød og innfall og er utviklet i prosjektet Statens kulturhistoriske eiendommer (SKE). Jeg skal ikke påstå at metodikken i seg selv er nyskapende, men at den ble iverksatt og gjennomført i et så stort omfang er nyskapende.

Geitemyrsveien 67 gir oss et innblikk i hva vi står overfor. Et ganske normalt hus fra 1930-trettitallet riktignok tegnet av Morgenstjerne og Eide, men du skal være ivrig opptatt av 30-tallsarkitektur før du tenker at dette bør fredes. Grunnlaget for vern er relativt langt unna det estetiske. Dette er det eneste eksemplet på en formålsoppført bygning for såkalte "welanderhjem" her i landet. Et barnehjem for arvelig syfilitisk belastede nyfødte barn. Bygningens verdi som verneobjekt er dens kilde til utviklingen i norske helsehistorie. I tillegg dokumenterer den en til de grader liten, utsatt og svak gruppe i samfunnet. Geitemyrsveien 67 er typisk for prosjektet Statens kulturhistoriske eiendommer (SKE).

SKE: et moderne kulturminnevern

SKE prosjektet vektlegger at bygninger er kilder både til vår bygde historie og den generelle historien. Prosjektet ble initiert av Riksantikvaren i samarbeid med Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Prosjektene er det mest omfattende og gjennomgripende verneprosjektene i kulturminneforvaltningen siden de såkalte 1920-tallsfredningene og Fortidsminneforeningens listeføring av privat og statlig eiendom i 1935 og 1936. SKE prosjektet omfatter over 11.000 statlige eiendommer.

Prosjektene vil være retningsgivende både metodisk, og gjennom de kulturminnene som er valgt ut i prosjektene, i lang tid fremover. Det kan derfor være nyttig å ta en nærmere kikke på hvordan SKE er skrudd sammen, men først et lite tilbakeblikk.

1844

Da Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring ble stiftet i 1844 var alder og estetikk avgjørende for at noe skulle vurderes som viktig å ta vare på. Folket skulle lære om sin fortid og ikke minst fortidens ”kunstsands og kunstferdighet”.  Stavkirkene og bygninger fra middelalderne var de sentrale kulturminnene, sammen med overklassens eiendommer.

2009 og 1844 er radikalt forskjellig, like fullt har antikvarer i begge tidsaldre en ambisjon om at hensikten med å ta vare på fortiden er at vi skal kunne lære, undres og huske hvor vi kom fra. Forutsetningene for vernearbeid er imidlertid svært forskjellige.

Alt var bedre før i tiden. Det er jo ikke helt sant, men mye var annerledes ikke minst var det mindre av det meste.  I 1844 var det få som jobbet med vern, men i forhold til i dag så fantes det knapt noen bygg i Norge på den tiden.  Ikke til å undres over egentlig med rundt 1,5 million innbyggere hvor de aller fleste bodde der de arbeidet.  Over verkstedet, i embetsmannsgården, men hoveddelen ¾ bodde på gården. Det er derfor ikke så underlig som det høres at de fleste bygninger på dagens fredningsliste enda ikke var oppført i 1844. 80% av dagens bygningsmasse er bygget etter 1900. Den største økningen er alle kontorlokalene og industribyggene. I de siste 20 årene har det vært en radikal økning i antall kvadratmeter oppført for varehandel. I 1844 var i tillegg statsapparatet knapt nok etablert. Staten har utviklet seg radikalt siden den gang og dens bygninger dokumenterer Norges utvikling og endring.

Statens er også målet med det største fredningsprosjektet i nyere tid, SKE, men ikke å dokumentere statens ”kunstferdighet”, men dens historie.

Statens fredes

I staten har alle etater og virksomheter et sektoransvaret for kulturminner. Det betyr at alle statlige etater skal tenke litt kulturminnevern, akkurat som at alle i Norge tenker litt miljøvern når de kildesorterer eller sykler fremfor å ta bil. Riksantikvaren er med andre ord ikke helt alene om å ta ansvar. Bærebjelken i SKE-prosjektet var at alle statelige eiendomsforvaltere og eiere laget en landsverneplan for sine kulturhistoriske eiendommer. Her skal vi se litt på hvordan det gikk til.

I 1992, før SKE, startet Riksantikvaren i samarbeid med Opplysningsvesenets fond et landsdekkende arbeid for å kartlegge og verne våre prestegårder. Personalhistorie og bygningsmessigkvalitet ble vektlagt. To år senere i 1994 begynte den gang NSB sammen med Riksantikvaren et samarbeid om en verneplan for NSBs stasjonseiendommer. NSBs arkitektkontors formidable innsats for å spre god arkitektur lå til grunn for utvalget. Parallelt igangsatte Riksantikvaren en verneplan for fyr, riktig nok uten å se på den øvrige og litt mindre potente maritime infrastrukturen.  Landsverneplanen for Forsvaret ble utarbeidet av Forsvarets Bygningstjeneste (nå Forsvarsbygg) i samarbeid med Riksantikvaren og Forsvarsmuseet i perioden 1995–1999. Forsvarets verneplan utgjør halvparten av alle statlige eiendommer.

Historien, teknologien og forankringen

Det grepet som gjør SKE-prosjektet annerledes var at det ble besluttet at alle statlige sektorer skulle skriver sin historie og at det med utgangspunkt i historien skulle begrunnes hvilke eiendommer som skulle fredes. Enkelt, men radikalt. SKE skulle med andre ord ikke finne de peneste/arkitektoniske, mest estetisk (jernbanestasjoner), de eldste (middealderbygninger) eller de mest spektakulære (fyr), men de som gjennom sitt nærvær bidrar til å fortelle historien om de mange statlige etater og virksomheters liv og virke(Geitemyrsveien 67).

Den andre hjørnesteinen i dette arbeidet var at vi sommeren 2003 antagelig laget et av Norges første web-baserte eiendomsregistre. I tillegg laget vi et system hvor det var mulig å rapportere ferdige landsverneplaner direkte fra registeret. SKEs metode innebar bruk av moderne teknologi for å løse oppgaven.

Den tredje og avgjørende grepet var ønske om å forankre arbeidet ute i etatene og virksomhetene. Alle statens eiendomsforvaltere og eiere ble spurt om hvilke bygninger de syntes var verneverdig. Ingen antikvar med fjærpen bak skrivebordet i Oslo med andre ord, men eiendomsforvalterne selv skulle vurdere verneverdien! Dette var høyst uhørt og forvaltningen var bekymret for å miste kontroll over fag og virksomhet. SKE-prosjeket var imidlertid hele tiden krystallklare på at det faglige ansvaret var hos Riksantikvaren og arbeidet med selve landsverneplanene ute i etatene kunne aldri  begynne uten at  de hadde knyttet til seg kulturminne kompetanse.

Et moderne kulturminnevern kan ikke lenger frede utelukkende fordi noen syntes et byggverk er pent, teknisk interessant eller at det er representativt for en byggeskikk. Det er behov for en klarere formidling av at bygningsvern også handler om å dokumentere vår historie. SKE-prosjektet peker på at fredete bygninger ikke trenger å være verken spesielt gammel eller representere særlig høyverdig arkitektur, men de må være viktige kilder til vår fortid.