Dagliglivets kulturminner
Regjeringen har med stortingsmeldingen Leve med kulturminner utpekt 2009 til å være kulturminneår. Det første kulturminneåret gikk av stabelen i 1997, og fra 2009 skal det etter planen arrangeres et nytt kulturminneår hvert tiende år.
Å leve med kulturminner. Ål kirke i bakgrunnen. Foto: Tore Friis-Olsen.
Introduksjon til temaet Dagliglivets kulturminner.
Norges kulturvernforbund fikk i 2006 av miljøvernministeren hovedansvaret for å planlegge, gjennomføre og evaluere Kulturminneåret 2009. Et par år tidligere hadde vi også fått i oppdrag å analysere Kulturminnestafetten, som var et av de viktigste innslagene i Kulturminneåret 1997. Befolkningen i så godt som hver kommune stemte da over hva som skulle bli kommunens kulturminne. Analysen viste at i meget stor grad var det kulturminnet folk valgte fra beste- eller oldeforeldernes tid, hang sammen med hvordan disse hadde livberget seg og var av lokal karakter. Sammen med ministerens bestilling på et kulturminneår som engasjerer flest mulig, var dette hovedårsaken til at dagliglivets kulturminner er valgt som tema for Kulturminneåret 2009, sammen med de to tilnærmingsmåtene eller innfallsvinklene kulturuttrykk på vandring og dokumentasjon av kulturminner.
Dagligliv er et vidt begrep, som omfatter og innebærer noe forskjellig alt ettersom hvem det er som lever det. Det omfatter alle sosiale grupper og arbeidsgrupper og både materiell og immateriell kulturarv. Vi tror dette temaet kan engasjere bredt i befolkningen,
Det er lagt opp til to tilnærmingsmåter til temaet - kulturuttrykk på vandring og dokumentasjon av kulturminner.
Tilnærmingmåten kulturuttrykk på vandring er valgt fordi vi ønsker at Kulturminneåret 2009 skal belyse prosessene bak det som utgjør kulturarven i Norge. Hvilke kulturimpulser ligger til grunn og hvor kommer disse impulsene fra? Kultur blir ikke bare til ved utvikling og nydannelser innen den enkelte kultur, men for en meget stor del ved at impulser fra andre kulturer fanges opp og innlemmes, noen ganger i uendret men ofte i bearbeidet form. Denne innfallsvinkelen er fruktbar både de som uten stor teoretisk kunnskap er opptatt av et lokalt kulturminne og for profesjonelle som formidler kulturhistorie for eksempel i museene.
Dokumentasjonen av dagliglivets kulturminner kan ta form på mange ulike nivå og benytte forskjellige metoder. Dette åpner for små, enkle dokumentasjonsprosjekter og store institusjoners omfattende dokumentasjonsoppgaver. Vi har også vært oppmerksomme på at den digitale revolusjonen nå har gjort det langt enklere for folk flest å drive dokumentasjon.
To forhold til har vært viktige for valg av tema og planlegging ellers: Kulturminneåret 2009 skal omfatte både materielt og immaterielt kulturvern, og det er det verdifulle med selve arbeidet med kulturminner som skal ha hovedfokus, og ikke så mye kulturminnene selv.
Dagliglivets kulturminner
I Kulturminneåret 1997 var et av hovedprosjektene kulturminnestafetten, der hver kommune skulle plukke ut et kulturminne befolkningen ønsket å verne for framtiden. Prosjektet vakte stort engasjement. Valgene i de ulike kommunene viste en klar overvekt av minner fra beste- og oldeforeldregenerasjonens livberging. Den nære fortidens hverdagsliv engasjerer. I en tid hvor globalisering og økt mobilitet åpner verden for oss, er det likevel de nære kulturminnene vi ønsker ivaretatt. Kanskje er det nettopp i en slik tid ekstra viktig å få skrevet historien om oss selv? Kulturminnene aktualiseres og får betydning for lokalsamfunnet og den enkeltes egen historie.
Dagliglivets kulturminner skal frem i lyset
Med bakgrunn i disse erfaringene falt valget av hovedtema for Kulturminneåret 2009 på dagliglivets kulturminner. Temaet har få begrensinger og rommer stor variasjon. Begrepet omfatter alle sosiale grupper og yrkesgrupper, og avgrenser seg mer mot det som inntreffer sjeldent eller er ment å avvike fra det daglige. Temaet favner dermed vidt, både sosialt og i tid, og omfatter videre både materiell og immateriell kulturarv. Med en så bred og inkluderende inngang håper vi også å holde tråden fra mangfoldsåret. De nasjonale minoritetenes og den nye innvandringens kulturminner er en del av kulturarven i Norge som har blitt lite dokumentert, det håper vi kulturminneåret kan bøte på.
I sammenheng med kulturminner dukker begrepene identitet, kultur og kulturarv opp. Forholdet mellom disse begrepene er i stadig endring. Identitet knyttes ikke lengre bare til nasjonen og regionen, men den enkelte skriver seg selv inn i historien gjennom kulturminner. Slektsforskning og lokalhistorie vekker interesse i en mengde ulike miljøer. I globaliseringens tidsalder mister vi ikke interessen for røttene våre, snarere tvert i mot. Interessen for den nære historien og våre omgivelser øker. Kulturminnene aktualiseres og gis mening i en ny sammenheng.
Vi er dermed opptatt av å åpne kulturminnebegrepet. Kulturminner er ikke bare 1000 år gamle kirker eller 3000 år gamle arkeologiske funn som tilhører staten. Vi vil også inkludere de små tingene, nærmere i tid, som mormors første vaskemaskin, og reklamen for den, fotografiene i det gamle albumet og det hjemmelagede apparatet de ble tatt med.
Immateriell kultur
Kulturminner er ikke bare materielle gjenstander. Sanger, historier, personlige minner og måter å gjøre ting på er også minner fra vår kulturarv. Ofte er det mest spennende å finne i samspillet mellom det materielle og det immaterielle. Et redskap, et bilde eller en bygning får virkelig verdi som kulturminne når det ledsages av historier om hva slags bruk og betydning det hadde i livene til menneskene som hadde det. Det er ofte i møtet mellom det materielle og det immaterielle de store sammenhengene åpenbarer seg.
Kulturbegrepet rommer ikke bare det som er gammelt og fint, men det som skiller akkurat vår måte å leve på fra andres. Alt det hverdagslige like mye som det høytidsstemte, det private like mye som det offisielle, alt som former tiden vi lever i og gir den særpreg er kultur, og alle minner fra den er kulturminner.
To tilnærmingsmåter: "Kulturuttrykk på vandring" og "Dokumentasjon av kulturminner"
De to tilnærmingsmåtene er valgt fordi vi ønsker at kulturminnene skal bli forstått i en større sammenheng, og fordi vi ønsker at innsatsen som blir gjort i Kulturminneåret 2009 skal gi varige resultater. De to tilnærmingsmåtene er ikke gjensidig utelukkende, tvert imot vil det nok i de fleste tilfeller være naturlig å kombinere dem.
Kulturuttrykk på vandring
Det ene tilnærmingsmåten - kulturuttrykk på vandring - skal bidra til å belyse utviklingen av kulturarv i Norge. Hvilke kulturimpulser ligger til grunn og hvor kommer de fra? Gjennom prosjekter og aktiviteter ønsker Kulturminneåret 2009 å oppnå økt innsikt i og økt kunnskap om prosessene som har skapt de kulturminnene som omgir oss.
Et flerkulturelt samfunn har vært det normale i vår historie, men det er en utfordring å få frem mangfoldet av tema, problemstillinger og ulike gruppers bidrag til kulturarven. En kulturarv som er i kontinuerlig endring. Ved å samarbeide med andre aktører i lokalsamfunnet som sitter på andre fagkunnskaper og/eller tilnærmingsmåter åpner det seg nye muligheter for å belyse et tema eller et fenomen ved å stille andre spørsmål og bringe inn flere perspektiv. Vi tror at det gjør fremstillingene og diskusjonene om historien og arbeidet med kulturminnene mer interessante. Å bruke 2008 og 2009 til å innlede nye samarbeidsallianser og videreutvikle eksisterende står sentralt i Kulturminneåret 2009. Det er en invitasjon og oppfordring til alle å gripe de mulighetene som ligger der.
Dokumentasjon av kulturminner
Den andre tilnærmingsmåten er dokumentasjon av kulturminner. Dokumentasjon brukes her i vid forstand – den kan ta form på mange ulike nivåer og ved forskjellige metoder. Dette åpner for små, enkle dokumentasjonsprosjekt og store institusjoners omfattende dokumentasjonsoppgaver.
I løpet av få år har det åpnet seg tidligere uante muligheter for bred dokumentasjon. Dokumentasjonen kan skje som produksjon av digitale fortellinger, DVD-er, innhold til nettsider, bidrag til lokalhistorisk wikipedia som er under utvikling, trykt materiale m.m. Erfaringsmessig tiltrekker ny teknologi barn og unge, og disse vil slik kunne trekkes inn i arbeidet som ressurs-personer på dette området. Slik vil denne arbeidsformen kunne bidra til å skape møteplasser på tvers av generasjonene.
De teknologiske minimumskrav er ikke alltid så høye, men samtidig er det viktig å være klar over betydningen av å bruke minimumsstandarder/anbefalte standarder med tanke på at dokumentasjonen skal ha en varig karakter.
Vi oppfordrer til samarbeid mellom alle aktører på feltet. Slik kan en unngå dobbeltarbeid, utvide bruken av en infrastruktur, sikre kvaliteten og utnytte mulighetene til å gjøre dokumentasjonen tilgjengelig i formidlingsøyemed.
Vennlig hilsen
Johan Sigfred Helberg,
Styreleder Norges kulturvernforbund
Johan Sigfred Helberg
Dagliglivets kulturminner – hva slags status?
