Fredning utøves i nåtiden, omfatter fortiden, og gjøres for fremtiden. Samfunnsutviklingen går fort, og vi må daglig treffe valg mellom hvilke bygg vi skal ta vare på for ettertida og ikke.
Fredning er et sterkt virkemiddel, og vi må være sikre på at det vi gjør er riktig. Det vil ikke si at alle må være enige, men at ettertiden vil gi oss rett. Og de som engster seg for at vi forsømmer vern av det monumentale, kan vi berolige med at vi selvfølgelig fortsatt skal ta praktbygningene våre med på fredningslista.
Målet om økt engasjement ligger bak valget av tema for Kulturminneåret 2009. Kulturvernforbundets utnevnelse av mosselukta og hallodamene som kulturminner i år er et stunt som gjør at folk stusser og blir oppmerksomme på omgivelsene sine. Det har aldri vært snakk om å frede mosselukta, la det være helt klart. Det er både en fysisk umulighet og langt utenfor Riksantikvarens ansvarsområde.
Det vi derimot ønsker, er å skape engasjement rundt de håndfaste og konkrete kulturminnene som betyr noe for fellesskapet, og sikre at de vil finnes også i framtida.
Grå og kjedelig
Det var få på 1800-tallet som mente at stavkirker hadde noen verdi. Bryggen i Bergen skulle i sin tid rives, og jugendbyen Ålesund ble ansett som grå og kjedelig. Takket være engasjerte kulturminnevernere ble disse eksemplene bevart.
Det finnes imidlertid mange andre miljøer som har lidd en tristere skjebne, og som vi i dag kun kan minnes ved gamle fotografier. Drivkreftene den gang var en skolert og interessert elite. Beslutningene ble ofte truffet i det lukkede rom.
Også i dag er kunnskap vårt viktigste fundament, men prosessene mer demokratiske, og Norge er et av verdens mest likeverdige samfunn. Riksantikvaren vil at de viktige spørsmålene rundt bevaring skal være en diskusjon som er aktuell for folk flest, ikke bare et tankeeksperiment for en intellektuell elite. Kort sagt vil vi få flest mulig involvert og gi folk muligheten til å si sin mening.
Kulturminneåret 2009 tar opp diskusjonen om hva som er viktig og uviktig, og engasjerer folk over hele landet. Dagliglivets kulturminner er en forutsetning for fellesskapets kulturminner.
I løpet av 2009 freder Riksantikvaren 12 ulike eksempler på fellesskapets møteplasser. Vi har for eksempel fredet Frognerparken, hoppbakken i Skui, Lunde barneskole og ferja Gamle Kragerø.
Bruksverdi
Fredning er det sterkeste juridiske virkemiddelet i kulturminnevernet og skal brukes for å sikre langsiktig vern av kulturminner av nasjonal verdi. Vi kan ikke frede alt, sies det, og det er vi helt enige i. Per i dag er cirka 1,5 promille av alle hus i Norge fredet, langt færre enn i mange andre land vi liker å sammenlikne oss med.
De første fredningene i Norge kom på 1920-tallet, og blant det som ble fredet den gangen er det en overvekt av hovedhus, gårdsanlegg og monumentale bygninger. Dette var riktig da, men vårt bilde av hva som er viktig i dag er annerledes.
Også internasjonalt arbeider man med å utvide denne utvelgelsesmåten. Det er ikke lenger bare monumentale bygg som skal fredes, men også viktige eksempler på andre samfunnsgruppers kulturminner. Dette er altså ikke noe vi har funnet på her på berget.
Den norske regjeringen ratifiserte 27. juni 2008 Europarådets rammekonvensjon om kulturminnenes rolle i samfunnet. Konvensjonen er nyskapende fordi den ikke legger hovedvekten på fysiske kulturminner i seg selv, men på de mennesker vi tar vare på kulturminnene for.
Trenger debatt
I seg selv har kulturminner nemlig ingen verdi. Kulturminner må bety noe for noen, det er menneskene som tilfører kulturminnene verdi. Kulturminneåret så langt har vist ulike synspunkter på hva vi skal ta vare på. Vi trenger at flere får komme til orde. Kulturminnevern er å ta vare på noe på vegne av fellesskapet, og da må fellesskapet også kunne stille krav og ha forventninger tilbake.
Søndag var den europeiske kulturminnedagen i det norske kulturminneåret 2009. En god anledning for å reflektere over vårt fagfelt. Riksantikvaren mener at fokus på hverdagens kulturminner har bidratt til en spennende og nyttig diskusjon om hva som er kulturminner, og hvilke som er viktige.
Vårt fromme fremtidshåp er at kulturminner skal være viktige for alle, enten man går i 3. klasse på Lunde skole, eller er professor i historie. Men ikke nødvendigvis de samme kulturminnene, og definitivt ikke med de samme begrunnelsene.
Denne kronikken sto på trykk i VG 15.09.09
Forrige: Innbyggermakt
